Monika Mørck
Kunstner: Monika Mørck
Tittel: Aske (den mørke skjorten) og Støv (den lyse skjorten)
Nettsted: www.monikamorck.com
Fotokreditt: Josh Lake
Sprettekafeen på SALT var en spennende møteplass med andre kunstnere, og så syntes jeg jo at verket til Kaikkonen var veldig fint. Jeg fikk ikke en umiddelbar idé om hva jeg ville lage, men det regnet jeg med ville komme.
Tidligere jobbet jeg stedsspesifikt med store installasjoner av kraftige tau og silkestoffer. Det krevde at jeg jobbet på stedet over lengre perioder. Etter at jeg fikk barn, begynte jeg å jobbe i mindre format og med ting jeg kunne gjøre i kortere intervaller, som blant annet broderier i hardangersøm. Jeg dekonstruerer de gamle mønstrene og broderer mer fritt, men beholder samtidig den tradisjonelle teknikken. Installasjonene jeg jobbet med før kunne henge ute og bli veldig slitt. Jeg har latt meg fasinere av det forgjengelige, når ting begynner å gå i oppløsning.
Jeg har blitt opptatt av varighet og transformasjon. Så med skjortene, var jeg mest interessert i de som var mest slitt. De som hadde gjennomgått røffest behandling og hengt på de mest værharde plassene. Jeg fikk med veldig mange fine filler. Det er noe litt ambivalent med det forgjengelige. Formene og fargene som blir falmet har en slags skjønnhet som vi ikke kan lage selv. Det er ikke tilvirket, det er naturen sitt grep og tilfeldighetene som lager det.
Min glede over dette er kanskje ikke så tydelig i verket, men for meg så er det en spennende arbeidsmetode. Det er noe med hvor mektig naturen er. Disse skjortene jeg tok med, er i ferd med å gå tilbake til naturen. Så stopper jeg prosessen ved å henge dem opp, rive av deler og stille dem ut. Jeg tar vare på gamle tekstiler som tiltaler meg på denne måten, og venter på en anledning til å bruke dem. Slik jobber jeg i lange prosesser, og gjenbruker tekstiler fra tidligere verk. De jeg skal bruke i en utstilling nå, er fra 2013, og først nå tar jeg dem i bru
--- - -- --- - - -- --- --- --- -- -- - ---
English Translation
Artist: Monika Mørck
Title: Ash (the dark shirt) and Dust (the light shirt)
Website: www.monikamorck.com
Photo Credit: Josh Lake
The “unstitching café” at SALT was an exciting gathering together with other artists, and I found Kaikkonen’s work very appealing. I did not have an immediate idea of what I wanted to make from the shirts, but I figured it would come to me.
I have previously been working site-specifically on large installations of heavy ropes and silk fabrics. They required working on site for extended periods. Since having children, I have started working on smaller formats and with objects I can work on in shorter intervals, such as Hardanger stitching embroidery. I deconstruct old patterns and make more freestyle embroidery, but still keep the traditional technique. The installations I worked on before, would be outdoors and become very worn out. I have been fascinated by the decay when things begin to dissolve.
I have become interested in duration and transformation. So with the shirts, I was more concerned with the most outworn ones. Those who had undergone the roughest treatment and hung in the most weather-hardy places. I got hold of lots of nice rags. Decay is somewhat ambivalent. The shapes and colours fading, have a certain beauty that we cannot create by ourselves. It is not manufactured; it is nature’s own act of coincidences creating it. My excitement for this may not be evident in the artwork itself, but for me it is an inspiring working method. There is something about how powerful nature is. The shirts I brought with me are about to go back to nature. Then I stopped the process by hanging them up, tearing off parts and exhibiting them. I take care of old textiles that appeal to me this way and wait for an opportunity to use them. This is how I work in long processes, and reuse textiles from previous works. The ones I will use for an exhibition now are from 2013, and finally I make use of them.
Tittel: Aske (den mørke skjorten) og Støv (den lyse skjorten)
Nettsted: www.monikamorck.com
Fotokreditt: Josh Lake
Sprettekafeen på SALT var en spennende møteplass med andre kunstnere, og så syntes jeg jo at verket til Kaikkonen var veldig fint. Jeg fikk ikke en umiddelbar idé om hva jeg ville lage, men det regnet jeg med ville komme.
Tidligere jobbet jeg stedsspesifikt med store installasjoner av kraftige tau og silkestoffer. Det krevde at jeg jobbet på stedet over lengre perioder. Etter at jeg fikk barn, begynte jeg å jobbe i mindre format og med ting jeg kunne gjøre i kortere intervaller, som blant annet broderier i hardangersøm. Jeg dekonstruerer de gamle mønstrene og broderer mer fritt, men beholder samtidig den tradisjonelle teknikken. Installasjonene jeg jobbet med før kunne henge ute og bli veldig slitt. Jeg har latt meg fasinere av det forgjengelige, når ting begynner å gå i oppløsning.
Jeg har blitt opptatt av varighet og transformasjon. Så med skjortene, var jeg mest interessert i de som var mest slitt. De som hadde gjennomgått røffest behandling og hengt på de mest værharde plassene. Jeg fikk med veldig mange fine filler. Det er noe litt ambivalent med det forgjengelige. Formene og fargene som blir falmet har en slags skjønnhet som vi ikke kan lage selv. Det er ikke tilvirket, det er naturen sitt grep og tilfeldighetene som lager det.
Min glede over dette er kanskje ikke så tydelig i verket, men for meg så er det en spennende arbeidsmetode. Det er noe med hvor mektig naturen er. Disse skjortene jeg tok med, er i ferd med å gå tilbake til naturen. Så stopper jeg prosessen ved å henge dem opp, rive av deler og stille dem ut. Jeg tar vare på gamle tekstiler som tiltaler meg på denne måten, og venter på en anledning til å bruke dem. Slik jobber jeg i lange prosesser, og gjenbruker tekstiler fra tidligere verk. De jeg skal bruke i en utstilling nå, er fra 2013, og først nå tar jeg dem i bru
--- - -- --- - - -- --- --- --- -- -- - ---
English Translation
Artist: Monika Mørck
Title: Ash (the dark shirt) and Dust (the light shirt)
Website: www.monikamorck.com
Photo Credit: Josh Lake
The “unstitching café” at SALT was an exciting gathering together with other artists, and I found Kaikkonen’s work very appealing. I did not have an immediate idea of what I wanted to make from the shirts, but I figured it would come to me.
I have previously been working site-specifically on large installations of heavy ropes and silk fabrics. They required working on site for extended periods. Since having children, I have started working on smaller formats and with objects I can work on in shorter intervals, such as Hardanger stitching embroidery. I deconstruct old patterns and make more freestyle embroidery, but still keep the traditional technique. The installations I worked on before, would be outdoors and become very worn out. I have been fascinated by the decay when things begin to dissolve.
I have become interested in duration and transformation. So with the shirts, I was more concerned with the most outworn ones. Those who had undergone the roughest treatment and hung in the most weather-hardy places. I got hold of lots of nice rags. Decay is somewhat ambivalent. The shapes and colours fading, have a certain beauty that we cannot create by ourselves. It is not manufactured; it is nature’s own act of coincidences creating it. My excitement for this may not be evident in the artwork itself, but for me it is an inspiring working method. There is something about how powerful nature is. The shirts I brought with me are about to go back to nature. Then I stopped the process by hanging them up, tearing off parts and exhibiting them. I take care of old textiles that appeal to me this way and wait for an opportunity to use them. This is how I work in long processes, and reuse textiles from previous works. The ones I will use for an exhibition now are from 2013, and finally I make use of them.
