This project began with an installation
by Kaarina Kaikkonen
- --Re--using --- --
--- -- --- -- Re-purposing --
-
---- -- -- -- Re---imagining - ---
-- ----
Norsk
--- - Å sprette opp--- - Loose ends---- -
Å demontere en utstilling, tas her ut i sin ytterste konsekvens. Kunstverket We are Still the Same av Kaarina Kaikkonen bestod av 1200 brukte skjorter som hang utendørs på kulturarenaen SALT art & music gjennom et helt år. Preget av vær og vind, ble de tatt ned høsten 2019. Denne boka starter med denne avslutningen. Vi følger skjortenes løse og morkne tråder mens kunstnere spretter opp krager, mansjetter, forstykker, bakstykker, ermer, stolper og knapper. Det blir til ny kunst, husflid, leker, kostymer, klær, sosiale opplevelser og nye historier.
Finske Kaarina Kaikkonen lager monumentale kunstinnstallasjoner over hele verden, som knytter seg til arkitekturen og konteksten på hvert enkelt sted. På SALT art & music ble hun invitert av Norsk-finsk kulturinstitutt, FINNO, som også var produsent for kunstverket. I dette verket ble brukte skjorter samlet inn fra folk i Oslo og Finland og hengt på en over 50 meter lang fiskehjell som var en del havnepromenaden i Oslo. Under de flagrende skjortene, beveget hundrevis av turister og osloboere seg hver dag. Skjortene på hjellen ble et kjært landemerke i byen.
Industriell masseproduksjon og vårt overforbruk, er en forutsetning for at Kaikkonen har tilgang på den store mengden klær hun bruker i sin kunst. Klær som ellers hadde gått til gjenvinning får midlertidig en alternativ verdi som kunst i store installasjoner, som den på SALT. Men når utstillingsperioden er slutt, får klærne igjen status som avfall. Som kurator ved SALT art & music i denne perioden, ville jeg ta tak dette dilemmaet og utfordre skjortenes skjebne som søppel med et nytt kunstprosjekt som spinner videre på Kaikkonens opprinnelige verk. Jeg tok derfor kontakt med tekstilkunstner Line Solberg Dolmen, som ble en engasjert og inspirerende samarbeidspartner. Sammen med organisasjonen Norske tekstilkunstnere (NTK) og SOFT galleri, NTKs visningssted i Oslo, inviterte vi kunstnere til å gjenbruke skjortene via en åpen utlysning. Betingelsen for å motta skjorter var bakgrunn som kunstner og en idé til et prosjekt, men ikke nødvendigvis at det måtte bli til kunst.
Avslutningen på en kunstutstilling kalles finissage, det handler ofte om å ta farvel med et kunstverk. Finissagen til Kaikkonens verk på SALT art & music, ble feiret med et sosialt arrangement der resirkuleringsprosessen ble til nye opplevelser for publikum. Klatrere tok skjortene ned fra fiskehjellene på performativt vis og de ble tatt med inn i Langhuset. I et hav av skjorter fikk publikum møte Kaarina Kaikkonen, samtidig som de fikk se hundrevis av bilder som besøkende på SALT hadde postet på sosiale medier. Seb Sanders, som er kunstner og områdeansvarlig for SALT, ble en kreativ tilrettelegger for prosjektet der de deltakende kunstnerne startet arbeidet med å sortere og sprette skjortene. Dette arbeidet fortsatte utover høsten 2019 på kafeen Naustet helt til alle skjortene var fordelt. Finissagen ble også starten på et fint samarbeid med fotograf Josh Lake, som fortsatte gjennom pandemien som fulgte i 2020 - 2022. I tillegg til nydelige foto, har han designet nettsiden loosends.no, denne boka og bidratt som kunstner.
Behovet for taktile og sosiale opplevelser ble påtrengende i det pandemien stengte kulturarenaer og tvang oss foran skjermene. Jeg fikk idéen om å lage en håndlaget bok i tillegg til nettsiden som vi allerede var i gang med når pandemien traff. En bok kunne bli med hjem til publikum inn i den private sfæren og i offentlige uterom. Med tekstiltrekk på omslaget, laget av skjortene, kunne også leserne få kjenne på materialene. Denne teknikken heter morsomt nok shirting, eller sjirting på engelsk/norsk! I prosessen med å finne ut hvordan skjortene kunne brukes til dette, har jeg fått god hjelp fra folk med kunnskap om bokbinderfaget: Erik Haagensen, Erika Reed, Lisa at Bøthun bokversted og Gunn Kristin Schanke hos Julius Ørenberg bokbinderi. Gjennom ekstraordinære midler fra KORO og Kulturrådet, fikk jeg støtte til å gjennomføre bokprosjektet.
Skjortene bærer med seg mange historier, også fra før de ble en del av Kaarina Kaikkonens verk. Hun sier selv: “Bak hver skjorte har det banket et hjerte”. Gjennom intervjuene med kunstnerne som er med i dette prosjektet, har jeg møtt et stort engasjement også for hendene som laget skjortene.
Lise Bjørne Linnert deler sin historie om sitt arbeid for og med tekstilarbeidere i Mexico, gjennom prosjektet «Ni en more». Kristine Fornes snakker om tider hvor det var allmenn kunnskap og kultur for å gjenbruke alle deler av tekstilene man hadde, til siste rest ble puttet inn i veggene som isolasjon. Eline Medbøe forteller om tilknytningen man fikk til klær når man selv dyrket lin, spant, vevde og sydde på egen gård. Det er ikke mange i dag som har et forhold til arbeidet bak klærne vi bruker, eller kunnskap om hvordan de kan gjenbrukes. Både produksjon og gjenvinning av de masseproduserte klærne våre foregår til stor del i det globale sør, ofte under dårlige forhold, både for de som arbeider der og for miljøet. I vår del av verden, der mye av kompetansen om produksjon og gjenvinning av tekstiler har forsvunnet, så er tekstilkunstnerne blant de få som fremdeles besitter denne tekniske kunnskapen og som i tillegg kan formidle den i kunst. Andre har kommet til Norge med dyrekjøpt tekstilkunnskap og erfaring fra produksjon av våre billige klær. I denne boka ville jeg derfor også ha med historien til Sophida Manthoung som jobbet i tekstilindustrien i Thailand som tenåring. Der vevde hun stoffer og sydde merkeklær vi kjenner godt. Hun sov på gulvet i fabrikken og tjente lommepenger.
Når kunstnere inviteres til å ta utgangspunkt i mulighetene materialene tilbyr, også utenfor gallerienes kriterier for hva som er kunst, tar de med sin kunstfaglige kompetanse inn i andre yrker og frivillig arbeid, med et sosialt, politisk og økologisk engasjement. De tar vare på, formidler og fornyer håndverkstradisjoner som kan være en del av løsningen på de etiske problemene vi har skapt i tekstilindustrien. 1200 skjorter som skulle bli til søppel, har nå blitt til de inspirerende arbeidene som kunstnerne lar publikum møte i gallerier, barnerom, stuer, arbeidstrening, rådhus, skoler, kaféer, husflidslag, teater ...og i denne boka.
Vi har et språk fullt av tekstile referanser: Vi samler løse tråder, er en del av samfunnsveven, tråkler oss gjennom, spinner videre, skreddersyr innhold, lapper sammen, plukker opp tråden, følger den røde tråden og det er som et lappeteppe. I arbeidet med boka har jeg blitt minnet på mange av disse uttrykkene og samtidig lært mer om opprinnelsen. Jeg retter en stor takk til alle de fantastiske samarbeidspartnerne som har vært med på å skape innhold og innpakning til denne boka. På nettsiden loosends.no kan du finne lenker med mer informasjon om hva kunstnerne gjør, og kanskje dukker det opp flere skjorteflak der etter hvert. Noen av skjortene som ble delt ut, er fremdeles løse tråder i denne historien.
Hege Pålsrud, kurator
2021
--- - Å sprette opp--- - Loose ends---- -
Å demontere en utstilling, tas her ut i sin ytterste konsekvens. Kunstverket We are Still the Same av Kaarina Kaikkonen bestod av 1200 brukte skjorter som hang utendørs på kulturarenaen SALT art & music gjennom et helt år. Preget av vær og vind, ble de tatt ned høsten 2019. Denne boka starter med denne avslutningen. Vi følger skjortenes løse og morkne tråder mens kunstnere spretter opp krager, mansjetter, forstykker, bakstykker, ermer, stolper og knapper. Det blir til ny kunst, husflid, leker, kostymer, klær, sosiale opplevelser og nye historier.
Finske Kaarina Kaikkonen lager monumentale kunstinnstallasjoner over hele verden, som knytter seg til arkitekturen og konteksten på hvert enkelt sted. På SALT art & music ble hun invitert av Norsk-finsk kulturinstitutt, FINNO, som også var produsent for kunstverket. I dette verket ble brukte skjorter samlet inn fra folk i Oslo og Finland og hengt på en over 50 meter lang fiskehjell som var en del havnepromenaden i Oslo. Under de flagrende skjortene, beveget hundrevis av turister og osloboere seg hver dag. Skjortene på hjellen ble et kjært landemerke i byen.
Industriell masseproduksjon og vårt overforbruk, er en forutsetning for at Kaikkonen har tilgang på den store mengden klær hun bruker i sin kunst. Klær som ellers hadde gått til gjenvinning får midlertidig en alternativ verdi som kunst i store installasjoner, som den på SALT. Men når utstillingsperioden er slutt, får klærne igjen status som avfall. Som kurator ved SALT art & music i denne perioden, ville jeg ta tak dette dilemmaet og utfordre skjortenes skjebne som søppel med et nytt kunstprosjekt som spinner videre på Kaikkonens opprinnelige verk. Jeg tok derfor kontakt med tekstilkunstner Line Solberg Dolmen, som ble en engasjert og inspirerende samarbeidspartner. Sammen med organisasjonen Norske tekstilkunstnere (NTK) og SOFT galleri, NTKs visningssted i Oslo, inviterte vi kunstnere til å gjenbruke skjortene via en åpen utlysning. Betingelsen for å motta skjorter var bakgrunn som kunstner og en idé til et prosjekt, men ikke nødvendigvis at det måtte bli til kunst.
Avslutningen på en kunstutstilling kalles finissage, det handler ofte om å ta farvel med et kunstverk. Finissagen til Kaikkonens verk på SALT art & music, ble feiret med et sosialt arrangement der resirkuleringsprosessen ble til nye opplevelser for publikum. Klatrere tok skjortene ned fra fiskehjellene på performativt vis og de ble tatt med inn i Langhuset. I et hav av skjorter fikk publikum møte Kaarina Kaikkonen, samtidig som de fikk se hundrevis av bilder som besøkende på SALT hadde postet på sosiale medier. Seb Sanders, som er kunstner og områdeansvarlig for SALT, ble en kreativ tilrettelegger for prosjektet der de deltakende kunstnerne startet arbeidet med å sortere og sprette skjortene. Dette arbeidet fortsatte utover høsten 2019 på kafeen Naustet helt til alle skjortene var fordelt. Finissagen ble også starten på et fint samarbeid med fotograf Josh Lake, som fortsatte gjennom pandemien som fulgte i 2020 - 2022. I tillegg til nydelige foto, har han designet nettsiden loosends.no, denne boka og bidratt som kunstner.
Behovet for taktile og sosiale opplevelser ble påtrengende i det pandemien stengte kulturarenaer og tvang oss foran skjermene. Jeg fikk idéen om å lage en håndlaget bok i tillegg til nettsiden som vi allerede var i gang med når pandemien traff. En bok kunne bli med hjem til publikum inn i den private sfæren og i offentlige uterom. Med tekstiltrekk på omslaget, laget av skjortene, kunne også leserne få kjenne på materialene. Denne teknikken heter morsomt nok shirting, eller sjirting på engelsk/norsk! I prosessen med å finne ut hvordan skjortene kunne brukes til dette, har jeg fått god hjelp fra folk med kunnskap om bokbinderfaget: Erik Haagensen, Erika Reed, Lisa at Bøthun bokversted og Gunn Kristin Schanke hos Julius Ørenberg bokbinderi. Gjennom ekstraordinære midler fra KORO og Kulturrådet, fikk jeg støtte til å gjennomføre bokprosjektet.
Skjortene bærer med seg mange historier, også fra før de ble en del av Kaarina Kaikkonens verk. Hun sier selv: “Bak hver skjorte har det banket et hjerte”. Gjennom intervjuene med kunstnerne som er med i dette prosjektet, har jeg møtt et stort engasjement også for hendene som laget skjortene.
Lise Bjørne Linnert deler sin historie om sitt arbeid for og med tekstilarbeidere i Mexico, gjennom prosjektet «Ni en more». Kristine Fornes snakker om tider hvor det var allmenn kunnskap og kultur for å gjenbruke alle deler av tekstilene man hadde, til siste rest ble puttet inn i veggene som isolasjon. Eline Medbøe forteller om tilknytningen man fikk til klær når man selv dyrket lin, spant, vevde og sydde på egen gård. Det er ikke mange i dag som har et forhold til arbeidet bak klærne vi bruker, eller kunnskap om hvordan de kan gjenbrukes. Både produksjon og gjenvinning av de masseproduserte klærne våre foregår til stor del i det globale sør, ofte under dårlige forhold, både for de som arbeider der og for miljøet. I vår del av verden, der mye av kompetansen om produksjon og gjenvinning av tekstiler har forsvunnet, så er tekstilkunstnerne blant de få som fremdeles besitter denne tekniske kunnskapen og som i tillegg kan formidle den i kunst. Andre har kommet til Norge med dyrekjøpt tekstilkunnskap og erfaring fra produksjon av våre billige klær. I denne boka ville jeg derfor også ha med historien til Sophida Manthoung som jobbet i tekstilindustrien i Thailand som tenåring. Der vevde hun stoffer og sydde merkeklær vi kjenner godt. Hun sov på gulvet i fabrikken og tjente lommepenger.
Når kunstnere inviteres til å ta utgangspunkt i mulighetene materialene tilbyr, også utenfor gallerienes kriterier for hva som er kunst, tar de med sin kunstfaglige kompetanse inn i andre yrker og frivillig arbeid, med et sosialt, politisk og økologisk engasjement. De tar vare på, formidler og fornyer håndverkstradisjoner som kan være en del av løsningen på de etiske problemene vi har skapt i tekstilindustrien. 1200 skjorter som skulle bli til søppel, har nå blitt til de inspirerende arbeidene som kunstnerne lar publikum møte i gallerier, barnerom, stuer, arbeidstrening, rådhus, skoler, kaféer, husflidslag, teater ...og i denne boka.
Vi har et språk fullt av tekstile referanser: Vi samler løse tråder, er en del av samfunnsveven, tråkler oss gjennom, spinner videre, skreddersyr innhold, lapper sammen, plukker opp tråden, følger den røde tråden og det er som et lappeteppe. I arbeidet med boka har jeg blitt minnet på mange av disse uttrykkene og samtidig lært mer om opprinnelsen. Jeg retter en stor takk til alle de fantastiske samarbeidspartnerne som har vært med på å skape innhold og innpakning til denne boka. På nettsiden loosends.no kan du finne lenker med mer informasjon om hva kunstnerne gjør, og kanskje dukker det opp flere skjorteflak der etter hvert. Noen av skjortene som ble delt ut, er fremdeles løse tråder i denne historien.
Hege Pålsrud, kurator
2021
English
--- - Å sprette opp--- - Loose e
Dismantling an exhibition is here taken to its ultimate consequence. The artwork We are Still the Same by Kaarina Kaikkonen consisted of 1,200 used shirts hanging outdoors at the cultural arena SALT art & music for a whole year. Beaten and worn by the weather, they were taken down in autumn 2019. This book starts with this ending. We follow the shirts’ loose and rotten threads while artists unstich collars, cuffs, front pieces, back pieces, sleeves, posts and buttons. It turns into new art, craft, toys, costumes, clothes, social experiences and new stories.
Kaarina Kaikkonen from Finland, creates monumental art installations all over the world, where they relate to the architecture and context of each location. At SALT art & music, she was invited by the Norwegian-Finnish Cultural Institute, FINNO, who also produced the artwork. Used shirts were collected from people in Oslo and Finland and hung on a more than 50 meter long structure resembling the racks for drying fish in Norway. This was already a part of the harbor promenade in Oslo, and under the fluttering shirts, hundreds of tourists and Oslo citizens passed every day. The installation with the shirts became a beloved landmark in the city.
Industrial mass production and our overconsumption are the prerequisite for Kaikkonen having access to the large amount of clothes she uses in her art. Clothes that would otherwise have been recycled are temporarily given an alternative value as art in large installations, such as the one at SALT. But when the exhibition period is over, the clothes are again given the status of waste. As curator at SALT art & music during this period, I wanted to address this dilemma and challenge the fate of the shirts as waste with a new art project that spins on Kaikkonen’s original work. I therefore contacted textile artist Line Solberg Dolmen, who became a committed and inspiring partner.
Together with the organization Norwegian Textile Assosiation (NTK) and SOFT gallery, their exhibition venue in Oslo, we invited artists to reuse the shirts in an Open Call. The condition for receiving shirts was having a background as an artist and an idea for a project, but not it did not necessarily have to become art.
The end of an art exhibition is called finissage. It is the evening when the arena and public say goodbye to an artwork. The finale of Kaikkonen’s work at SALT art & music was celebrated with a social event where the recycling process turned into new experiences for the public. Climbers took the shirts down from the fishing rack in a performative manner and the shirts were taken into the Langhuset. In an ocean of shirts, the audience got to meet Kaarina Kaikkonen and hundreds of photos visitors at SALT had posted on social media were on display. Seb Sanders, who is an artist and area manager for SALT, became a creative facilitator for this part of the project, where the artists from the Open Call started the sorting and unstitching of the shirts. This work was to continue throughout the autumn of 2019 at the Naustet cafe until all the shirts had been distributed. The finissage was also the start of a great collaboration with photographer Josh Lake, and continued through the following pandemic in 2020 - 2022. In addition to the beautiful photos, he has designed the website looseends.no, this book and is contributing as an artist.
The need for tactile and social experiences became urgent as the pandemic closed cultural arenas and forced us in front of the screens. I got the idea to create a handmade book in addition to the website we were already working on when the pandemic hit. A book could be taken home to the public, into the private sphere, and to public outdoor spaces. Making textile covers from the shirts, readers could also get a feel for the materials. Funnily enough, this technique is called shirting! In the process of finding out how the shirts could be used for this, I had excellent help and guidance from people with knowledge of the bookbinding profession: Erik Haagensen, Erika Reed, Lisa at Bøthun bokverksted and Gunn Kristin Schanke at Julius Ørenberg bokbinderi. Through extraordinary funds from KORO and the Culture Council, I received support to carry out the book project.
The shirts come with many stories, even from before they became part of Kaarina Kaikkonen’s work. She says: “Behind every shirt there has been a beating heart”. Through the interviews with the artists involved in this project, I have encountered a huge engagement concerning the hands making the shirts.
Lise Bjørne Linnert shares her story behind her work with textile workers in Mexico, through the project “Ni en more”. Kristine Fornes talks about old times when it was part of our culture and common knowledge, how to reuse all parts of the textiles you had, until the last remnant was put into the walls as insulation. Eline Medbøe tells us about the attachment you develop to clothes, when you grew flax, spun, wove and sewed on your own farm. There are not many people who know the process behind making the clothes we wear today, or possess the knowledge of how they can be reused. The majority of production and recycling of our mass-produced clothes take place in the global south, often under poor conditions, for both workers and the environment. In our part of the world, where the expertise on production and recycling of textiles is rare, the textile artists are among the few who still possess this technical knowledge and who can also convey it in art. Others have come to Norway with hard-earned knowledge and experience from the production of our cheap clothes. I therefore also wanted to include the story of Sophida Manthoung in this book, who worked in the textile industry in Thailand as a teenager. In the factories she wove fabrics and sewed brands we know well. She slept on the floor of the factory and earned pocket money.
When artists are invited to start off from the possibilities the materials offer, outside the criterias of the galleries for what constitutes art, they bring their artistic expertise into other professions and voluntary work, with a social, political and ecological commitment. They take care of, convey and renew craft traditions that can be part of the solution to the ethical problems we have created in the textile industry. 1,200 shirts that were supposed to become rubbish have now become inspiring works for the public, in galleries, children’s rooms, living rooms, work training, town halls, schools, cafes, craft associations, theater ... and in this book.
Our language is full of textile references: We gather loose ends, are part of the fabric, the world web, it is a wet blanket, we weave a story, spin on, tailor content, patch together, we go from rags to riches and it’s like a patchwork. In working on this book, I have been reminded of many of these expressions and at the same time learned more about their origins. I extend a big thank you to all the wonderful collaborators who have helped create the content and design of this book. On the website loosends.no you can find links with more information about what the artists do, and perhaps more shirt flaps will appear there eventually. Some of the shirts that were distributed are still loose ends in this story.
Hege Pålsrud, curator
2021
--- - Å sprette opp--- - Loose e
Dismantling an exhibition is here taken to its ultimate consequence. The artwork We are Still the Same by Kaarina Kaikkonen consisted of 1,200 used shirts hanging outdoors at the cultural arena SALT art & music for a whole year. Beaten and worn by the weather, they were taken down in autumn 2019. This book starts with this ending. We follow the shirts’ loose and rotten threads while artists unstich collars, cuffs, front pieces, back pieces, sleeves, posts and buttons. It turns into new art, craft, toys, costumes, clothes, social experiences and new stories.
Kaarina Kaikkonen from Finland, creates monumental art installations all over the world, where they relate to the architecture and context of each location. At SALT art & music, she was invited by the Norwegian-Finnish Cultural Institute, FINNO, who also produced the artwork. Used shirts were collected from people in Oslo and Finland and hung on a more than 50 meter long structure resembling the racks for drying fish in Norway. This was already a part of the harbor promenade in Oslo, and under the fluttering shirts, hundreds of tourists and Oslo citizens passed every day. The installation with the shirts became a beloved landmark in the city.
Industrial mass production and our overconsumption are the prerequisite for Kaikkonen having access to the large amount of clothes she uses in her art. Clothes that would otherwise have been recycled are temporarily given an alternative value as art in large installations, such as the one at SALT. But when the exhibition period is over, the clothes are again given the status of waste. As curator at SALT art & music during this period, I wanted to address this dilemma and challenge the fate of the shirts as waste with a new art project that spins on Kaikkonen’s original work. I therefore contacted textile artist Line Solberg Dolmen, who became a committed and inspiring partner.
Together with the organization Norwegian Textile Assosiation (NTK) and SOFT gallery, their exhibition venue in Oslo, we invited artists to reuse the shirts in an Open Call. The condition for receiving shirts was having a background as an artist and an idea for a project, but not it did not necessarily have to become art.
The end of an art exhibition is called finissage. It is the evening when the arena and public say goodbye to an artwork. The finale of Kaikkonen’s work at SALT art & music was celebrated with a social event where the recycling process turned into new experiences for the public. Climbers took the shirts down from the fishing rack in a performative manner and the shirts were taken into the Langhuset. In an ocean of shirts, the audience got to meet Kaarina Kaikkonen and hundreds of photos visitors at SALT had posted on social media were on display. Seb Sanders, who is an artist and area manager for SALT, became a creative facilitator for this part of the project, where the artists from the Open Call started the sorting and unstitching of the shirts. This work was to continue throughout the autumn of 2019 at the Naustet cafe until all the shirts had been distributed. The finissage was also the start of a great collaboration with photographer Josh Lake, and continued through the following pandemic in 2020 - 2022. In addition to the beautiful photos, he has designed the website looseends.no, this book and is contributing as an artist.
The need for tactile and social experiences became urgent as the pandemic closed cultural arenas and forced us in front of the screens. I got the idea to create a handmade book in addition to the website we were already working on when the pandemic hit. A book could be taken home to the public, into the private sphere, and to public outdoor spaces. Making textile covers from the shirts, readers could also get a feel for the materials. Funnily enough, this technique is called shirting! In the process of finding out how the shirts could be used for this, I had excellent help and guidance from people with knowledge of the bookbinding profession: Erik Haagensen, Erika Reed, Lisa at Bøthun bokverksted and Gunn Kristin Schanke at Julius Ørenberg bokbinderi. Through extraordinary funds from KORO and the Culture Council, I received support to carry out the book project.
The shirts come with many stories, even from before they became part of Kaarina Kaikkonen’s work. She says: “Behind every shirt there has been a beating heart”. Through the interviews with the artists involved in this project, I have encountered a huge engagement concerning the hands making the shirts.
Lise Bjørne Linnert shares her story behind her work with textile workers in Mexico, through the project “Ni en more”. Kristine Fornes talks about old times when it was part of our culture and common knowledge, how to reuse all parts of the textiles you had, until the last remnant was put into the walls as insulation. Eline Medbøe tells us about the attachment you develop to clothes, when you grew flax, spun, wove and sewed on your own farm. There are not many people who know the process behind making the clothes we wear today, or possess the knowledge of how they can be reused. The majority of production and recycling of our mass-produced clothes take place in the global south, often under poor conditions, for both workers and the environment. In our part of the world, where the expertise on production and recycling of textiles is rare, the textile artists are among the few who still possess this technical knowledge and who can also convey it in art. Others have come to Norway with hard-earned knowledge and experience from the production of our cheap clothes. I therefore also wanted to include the story of Sophida Manthoung in this book, who worked in the textile industry in Thailand as a teenager. In the factories she wove fabrics and sewed brands we know well. She slept on the floor of the factory and earned pocket money.
When artists are invited to start off from the possibilities the materials offer, outside the criterias of the galleries for what constitutes art, they bring their artistic expertise into other professions and voluntary work, with a social, political and ecological commitment. They take care of, convey and renew craft traditions that can be part of the solution to the ethical problems we have created in the textile industry. 1,200 shirts that were supposed to become rubbish have now become inspiring works for the public, in galleries, children’s rooms, living rooms, work training, town halls, schools, cafes, craft associations, theater ... and in this book.
Our language is full of textile references: We gather loose ends, are part of the fabric, the world web, it is a wet blanket, we weave a story, spin on, tailor content, patch together, we go from rags to riches and it’s like a patchwork. In working on this book, I have been reminded of many of these expressions and at the same time learned more about their origins. I extend a big thank you to all the wonderful collaborators who have helped create the content and design of this book. On the website loosends.no you can find links with more information about what the artists do, and perhaps more shirt flaps will appear there eventually. Some of the shirts that were distributed are still loose ends in this story.
Hege Pålsrud, curator
2021
‘We Are Still The Same’ by Kaarina Kaikkonen. Photo Credit: Hannu Aaltonen
Sophida Manthoung
Norsk
Sophida Manthoung: Fra tekstilindustrien i Thailand til Norge.
Jeg dro fra landsbyen da jeg var 13 år, med min kusine som allerede hadde jobb på fabrikken. Jeg hadde aldri vært i Bankok, og jeg hadde lyst til å være der. Fabrikken lå i en provins utenfor byen. Maskinene lagde stoffer med mønster. Jeg husker de svære vevemaskinene veldig godt! Min jobb var å klippe overskuddstråder fra veven. Vi var ca. 10–15 jenter som satt på golvet i en lang rekke med hver vår saks. Vi jobbet hele dagen – til kvelden, og hadde fri en dag i uka. Vi bodde og fikk mat på fabrikken. 50-60 jenter sov på ett rom, på gulvet, på sånne tynne matter. Men det var også veldig gøy å være så mange, det var koselig faktisk. Jeg var jo så ung, og den yngste på fabrikken da jeg startet. Kusina mi kjente alle der, og passet på meg. Vi fikk ikke lov til å gå langt unna fabrikken. Jeg vet ikke om det var fordi jeg var så ung og at de måtte passe på meg, eller om de var redd for at jeg ikke skulle komme tilbake. Lønna var noe sånn som 6–700 bath (ca. 70 kroner) i måneden, egentlig bare lommepenger som jeg kunne kjøpe litt klær eller godteri for, og kanskje gå på kino av og til. Jeg var så glad, jeg var så fri! Jeg hadde vokst opp sammen med tante, onkel og bestemor, og jeg følte meg så fri når jeg flyttet ut.
Min yndlingstante skaffet meg etter hvert jobb på en annen fabrikk, der hun jobbet i kvalitetskontrollen. Jeg fikk opplæring i å sy, og sydde klær for Nike og Reebook og sånne dyre merker. På den tiden visste jeg ikke hva det var! Jeg skjønte at det var fine stoffer og en fin fabrikk. Det var egne avdelinger for alle delene av prosessen: krager, ermer, lommer og montering Min jobb var å sy lommer med glidelås. Du vet, det kan være én farge på innsiden og en annen på utsiden, og hvis du ikke ser det mens du syr, blir det feil. Alle feil vi gjorde ble trukket fra lønna, så når jeg var ny, fikk jeg bare betalt for to av fire uker fordi jeg brukte to uker på å rette opp feil! Vi fikk kun betalt for det antallet vi produserte og som ble godkjent i kontrollen. Hvis du jobbet fort, så tjente du mer. Arbeidstiden i denne fabrikken var mer normal, jeg tror vi jobbet fra åtte til fire eller fem.
Da var jeg litt eldre, 15–16 år, og ville ha mitt eget rom. Jeg fikk leie et rom i en leilighet sammen med to andre jenter fra fabrikken. Rommet kostet ikke mye, men jeg hadde ikke nok til å betale og skyldte henne penger for rommet hele tiden mens jeg jobbet der. Det var tungt arbeid, og jeg ble lei. Jeg hadde veldig lyst til å gå på skole. På fabrikken ble jeg kjæreste med en gutt, men han gjorde det slutt. Jeg ble veldig lei meg og orket ingenting. En dag satte jeg meg på bussen kjørte frem og tilbake hele dagen, mellom fabrikken og byen. Til slutt gikk jeg inn på en nattklubb i Bankok og spurte om jobb. De sa først nei, men så traff jeg eieren i døra, som sa jeg kunne få jobbe i resepsjonen. Der fikk jeg sove på gulvet i andre etasje til å begynne med. På nattklubben tjente jeg nok penger så jeg kunne betale tilbake husleia til henne fra fabrikken jeg hadde bodd med; det hadde jeg ikke klart fram til da. Når jeg jobbet på nattklubben, kunne jeg også gå på skole om dagen. Jeg tjente etter hvert nok til å leie egen leilighet, og jeg fullførte videregående. Gjennom en venninne fikk jeg jobb i et tysk firma som jobbet med resirkulering, fordi jeg kunne godt engelsk. Der ble jeg etter hvert prosjektleder med ansvar for resirkulering på skoler. Denne jobben hadde jeg fram til jeg flyttet til Norge. Da måtte jeg begynne helt på nytt igjen. Jeg lærte meg norsk, fullførte videregående og tok utdannelse i reise og salg. Jeg har også tatt mer utdannelse i Thailand: Thai-massasje, aromaterapi, og matlaging. Jeg har hatt mange jobber her. Under lock-down, mistet jeg jobben min i en kantine, så nå jobber jeg i ulike spa-klinikker. Jeg har fremdeles veldig lyst til å ta en bachelor.
Sophida Manthoung: Fra tekstilindustrien i Thailand til Norge.
Jeg dro fra landsbyen da jeg var 13 år, med min kusine som allerede hadde jobb på fabrikken. Jeg hadde aldri vært i Bankok, og jeg hadde lyst til å være der. Fabrikken lå i en provins utenfor byen. Maskinene lagde stoffer med mønster. Jeg husker de svære vevemaskinene veldig godt! Min jobb var å klippe overskuddstråder fra veven. Vi var ca. 10–15 jenter som satt på golvet i en lang rekke med hver vår saks. Vi jobbet hele dagen – til kvelden, og hadde fri en dag i uka. Vi bodde og fikk mat på fabrikken. 50-60 jenter sov på ett rom, på gulvet, på sånne tynne matter. Men det var også veldig gøy å være så mange, det var koselig faktisk. Jeg var jo så ung, og den yngste på fabrikken da jeg startet. Kusina mi kjente alle der, og passet på meg. Vi fikk ikke lov til å gå langt unna fabrikken. Jeg vet ikke om det var fordi jeg var så ung og at de måtte passe på meg, eller om de var redd for at jeg ikke skulle komme tilbake. Lønna var noe sånn som 6–700 bath (ca. 70 kroner) i måneden, egentlig bare lommepenger som jeg kunne kjøpe litt klær eller godteri for, og kanskje gå på kino av og til. Jeg var så glad, jeg var så fri! Jeg hadde vokst opp sammen med tante, onkel og bestemor, og jeg følte meg så fri når jeg flyttet ut.
Min yndlingstante skaffet meg etter hvert jobb på en annen fabrikk, der hun jobbet i kvalitetskontrollen. Jeg fikk opplæring i å sy, og sydde klær for Nike og Reebook og sånne dyre merker. På den tiden visste jeg ikke hva det var! Jeg skjønte at det var fine stoffer og en fin fabrikk. Det var egne avdelinger for alle delene av prosessen: krager, ermer, lommer og montering Min jobb var å sy lommer med glidelås. Du vet, det kan være én farge på innsiden og en annen på utsiden, og hvis du ikke ser det mens du syr, blir det feil. Alle feil vi gjorde ble trukket fra lønna, så når jeg var ny, fikk jeg bare betalt for to av fire uker fordi jeg brukte to uker på å rette opp feil! Vi fikk kun betalt for det antallet vi produserte og som ble godkjent i kontrollen. Hvis du jobbet fort, så tjente du mer. Arbeidstiden i denne fabrikken var mer normal, jeg tror vi jobbet fra åtte til fire eller fem.
Da var jeg litt eldre, 15–16 år, og ville ha mitt eget rom. Jeg fikk leie et rom i en leilighet sammen med to andre jenter fra fabrikken. Rommet kostet ikke mye, men jeg hadde ikke nok til å betale og skyldte henne penger for rommet hele tiden mens jeg jobbet der. Det var tungt arbeid, og jeg ble lei. Jeg hadde veldig lyst til å gå på skole. På fabrikken ble jeg kjæreste med en gutt, men han gjorde det slutt. Jeg ble veldig lei meg og orket ingenting. En dag satte jeg meg på bussen kjørte frem og tilbake hele dagen, mellom fabrikken og byen. Til slutt gikk jeg inn på en nattklubb i Bankok og spurte om jobb. De sa først nei, men så traff jeg eieren i døra, som sa jeg kunne få jobbe i resepsjonen. Der fikk jeg sove på gulvet i andre etasje til å begynne med. På nattklubben tjente jeg nok penger så jeg kunne betale tilbake husleia til henne fra fabrikken jeg hadde bodd med; det hadde jeg ikke klart fram til da. Når jeg jobbet på nattklubben, kunne jeg også gå på skole om dagen. Jeg tjente etter hvert nok til å leie egen leilighet, og jeg fullførte videregående. Gjennom en venninne fikk jeg jobb i et tysk firma som jobbet med resirkulering, fordi jeg kunne godt engelsk. Der ble jeg etter hvert prosjektleder med ansvar for resirkulering på skoler. Denne jobben hadde jeg fram til jeg flyttet til Norge. Da måtte jeg begynne helt på nytt igjen. Jeg lærte meg norsk, fullførte videregående og tok utdannelse i reise og salg. Jeg har også tatt mer utdannelse i Thailand: Thai-massasje, aromaterapi, og matlaging. Jeg har hatt mange jobber her. Under lock-down, mistet jeg jobben min i en kantine, så nå jobber jeg i ulike spa-klinikker. Jeg har fremdeles veldig lyst til å ta en bachelor.
English
From the textile industries in Thailand to Norway.
I left the village when I was 13, with my cousin who already had a job at the factory. I’d never been to Bangkok, and I wanted to be there. The factory was located in a province outside the city. The machines produced patterned fabrics. I remember those big weaving machines so well! My job was to cut excess threads from the weave. We were about 10–20 girls who sat on the floor in a long line with a scissor each. We worked all day – until evening, and had one day off a week. We lived and were served food at the factory. 50–60 girls slept in one room, on the floor, on these thin mats. But it was also great fun being so many, it was nice, in fact. And I was so young, the youngest at the factory when I started. My cousin knew everyone there, and she looked after me. We weren’t allowed to walk far away from the factory. I don’t know whether it was because I was so young that they had to look after me, or because they feared I might not come back. The salary was something like 6–700 bath (about NOK 70) a month. Just pocket money really, that I could spend on some clothes or sweets, and maybe on going to the cinema once in a while. I was so happy; I was so free! I had grown up together with an aunt, uncle and grandmother, and I felt so free when I moved out.
My favourite aunt eventually got me a job at another factory, where she worked in quality control. I was trained in sewing, and I sewed clothes for Nike and Rebook and such expensive brands. At the time I didn’t know what it was! I realized these were quality fabrics and it was a quality factory. There were separate sections for all the parts of the process: collars, sleeves, pockets and stitching. My job was sewing pockets with zippers. You know, there might be one colour on the inside and another on the outside, and if you don’t spot it while you’re sewing, it turns out wrong. All the mistakes we made were deducted from our salary, so when I was new, I was only paid for two of four weeks because I spent two weeks on correcting mistakes! If you worked fast, you earned more. The working hours at this factory were more normal; I think we worked from eight to four or five.
I was a bit older then, 15–16, and I wanted my own room. I was able to rent a room in a flat with two other girls from the factory. The room didn’t cost much, but I didn’t have enough to pay for it and was constantly owing money for the rent while I was working there. It was heavy work, and I got tired of it. I really wanted to go to school. I got together with a boy at the factory, but he broke up with me. I was really miserable and couldn’t manage to do anything. One day I just got on the bus and travelled back and forth all day, between the city and the factory. Finally, I walked into a nightclub in Bangkok and asked for a job. They said no at first, but then I met the owner at the door, and he said I could work at the reception. I was allowed to sleep on the floor upstairs to begin with. At the nightclub I made enough money to pay back the girl from the factory I had lived together with; I hadn’t been able to until then. When I worked at the nightclub, I could also go to school in the daytime. I eventually made enough money to rent my own apartment, and I finished upper secondary school. Through a friend, I got a job in a German company who worked with recycling, because my English was good. I became project manager after a while, with the responsibility for recycling in schools. I had this job until I moved to Norway. Then I had to start all over again. I learned Norwegian, completed High school, and got education within travel and sales. I have also added more education in Thailand: Thai-massage, aroma therapy and cooking. I have had many jobs here. During Lock-down I lost my job in a cantina, so now I work in different Spa-clinics. I would still like to get a bachelor’s degree.
From the textile industries in Thailand to Norway.
I left the village when I was 13, with my cousin who already had a job at the factory. I’d never been to Bangkok, and I wanted to be there. The factory was located in a province outside the city. The machines produced patterned fabrics. I remember those big weaving machines so well! My job was to cut excess threads from the weave. We were about 10–20 girls who sat on the floor in a long line with a scissor each. We worked all day – until evening, and had one day off a week. We lived and were served food at the factory. 50–60 girls slept in one room, on the floor, on these thin mats. But it was also great fun being so many, it was nice, in fact. And I was so young, the youngest at the factory when I started. My cousin knew everyone there, and she looked after me. We weren’t allowed to walk far away from the factory. I don’t know whether it was because I was so young that they had to look after me, or because they feared I might not come back. The salary was something like 6–700 bath (about NOK 70) a month. Just pocket money really, that I could spend on some clothes or sweets, and maybe on going to the cinema once in a while. I was so happy; I was so free! I had grown up together with an aunt, uncle and grandmother, and I felt so free when I moved out.
My favourite aunt eventually got me a job at another factory, where she worked in quality control. I was trained in sewing, and I sewed clothes for Nike and Rebook and such expensive brands. At the time I didn’t know what it was! I realized these were quality fabrics and it was a quality factory. There were separate sections for all the parts of the process: collars, sleeves, pockets and stitching. My job was sewing pockets with zippers. You know, there might be one colour on the inside and another on the outside, and if you don’t spot it while you’re sewing, it turns out wrong. All the mistakes we made were deducted from our salary, so when I was new, I was only paid for two of four weeks because I spent two weeks on correcting mistakes! If you worked fast, you earned more. The working hours at this factory were more normal; I think we worked from eight to four or five.
I was a bit older then, 15–16, and I wanted my own room. I was able to rent a room in a flat with two other girls from the factory. The room didn’t cost much, but I didn’t have enough to pay for it and was constantly owing money for the rent while I was working there. It was heavy work, and I got tired of it. I really wanted to go to school. I got together with a boy at the factory, but he broke up with me. I was really miserable and couldn’t manage to do anything. One day I just got on the bus and travelled back and forth all day, between the city and the factory. Finally, I walked into a nightclub in Bangkok and asked for a job. They said no at first, but then I met the owner at the door, and he said I could work at the reception. I was allowed to sleep on the floor upstairs to begin with. At the nightclub I made enough money to pay back the girl from the factory I had lived together with; I hadn’t been able to until then. When I worked at the nightclub, I could also go to school in the daytime. I eventually made enough money to rent my own apartment, and I finished upper secondary school. Through a friend, I got a job in a German company who worked with recycling, because my English was good. I became project manager after a while, with the responsibility for recycling in schools. I had this job until I moved to Norway. Then I had to start all over again. I learned Norwegian, completed High school, and got education within travel and sales. I have also added more education in Thailand: Thai-massage, aroma therapy and cooking. I have had many jobs here. During Lock-down I lost my job in a cantina, so now I work in different Spa-clinics. I would still like to get a bachelor’s degree.
Process in Pictures
Photo Credits: Josh Lake - © 2021