Maia Birkeland
Kunstner: Maia Birkeland
Tittel: Værbitt
Nettsted: www.maiabirkeland.no
Fotokreditt: Josh Lake
Jeg tenkte først at det var de hvite skjortene som var aktuelle for meg å bruke. Men når jeg kom ned på sprettekaféen på SALT, så jeg batikkeffekten som hadde oppstått på de fargede skjortene, og hvor mye kraft det var i uttrykket som var blitt skapt av været og vinden og tiden som var gått. Jeg fokuserte derfor på de skjortene som hadde fått spennende mønster i fargene. Jeg fikk en idé for de skjortene, som jeg søkte på utstillingsplass med. Hva skjer når noe som er masseprodusert, går inn i en kunstinstallasjon, demonteres og så blir til et unikt objekt? Jeg tenkte på grensene mellom kunst, masseproduksjon, design, mote, brukskunst og på hvor mye som allerede var “merga” i de skjortene.
Når jeg ikke fikk den utstillingsplassen, ble skjortene lagt litt til siden. Så endte det likevel med at jeg selv tok i bruk den ene skjorta. Jeg har fått respons som: Oi, så fin skjorte, den var spesiell! Da kan jeg fortelle om skjorta sin reise. Disse skjortene er ganske kraftige i uttrykket, så jeg kan ikke bruke dem til hva som helst kunstnerisk føler jeg. Jeg har noen skisser på ting som kan funke, så jeg lar det modne og tester ting nå. Erfaringsmessig så kan ting jeg har prøvd ut og tenkt på lenge, plutselig bli veldig relevante i arbeidet mitt senere.
Tidligere har jeg ofte jobbet med ganske store arbeider med mange enkeltdeler, som gjør at de ikke er så veldig flyttbare og salgbare. Disse pakker jeg ned og bruker igjen i andre arbeider. Det som etter hvert ikke blir brukt om igjen, gir jeg bort eller leverer til Fretex. Det er helt naturlig for meg å ta ansvar for materialet videre i en sirkulær økonomi. Det er et ansvar vi må ta. Det er en tanke om at det ikke er søppel. Sånn har det jo vært i det gamle bondesamfunnet også, så det er jo ikke noe nytt.
Hvis du har brukt veldig mye tid på å lage noe, som å veve et sengeteppe eller sy en skjorte, så verdsetter man det blant annet fordi man har brukt så mye tid på det. Jeg tenker at for noen kunstverk kan man virkelig kjenne og se at her er det
lagt ned mye arbeid. Det oppleves som gjennomarbeidet. Det gir en respekt for arbeidet. Hvis det hadde vært et skifte i hva vi så på som verdi, hvis det hadde vært en anerkjennelse i å ikke kaste så mye, så hadde man kanskje fått til store endringer, men det er jo ikke sånt som skjer med et knips.
Det ligger noen muligheter i materialer som allerede har med seg så mye informasjon som disse skjortene. Hvordan kan den informasjonen og det materialet styrke et konsept? Alle materialene på atelieret mitt er på en måte en huskelapp for en idé, en tanke, eller en samtale, som på SALT og sprettekaféen der. Jeg er alltid på jakt etter noe jeg ikke har tenkt på før, noe som vekker nysgjerrigheten. Skjortene fra SALT, med disse fargesjatteringene var slik. De sier noe om hvordan de har blitt farget, du ser fargeprosessen fra lilla, til blå, hvit – og hva slags kvalitet det er på skjortene. Er det nylon, så holder fargen på en bestemt måte, hvis det er veldig god kvalitet på skjortene, så holder fargen veldig godt.
På noen av skjortene er denne “naturlige batikken” veldig assosiativ. Det kan være som å se på en abstraksjon av verdensrommet, en annen gjør at jeg bare tenker på sol og sommer. Disse assosiasjonene kan lede an mot en tone. Så kan jeg bruke den tonen i arbeidet, jobbe videre med den, kombinere det med noe annet, slik at det til sammen gir en mening.
Nå er skjortene på en reise, fra design til fabrikk, butikk, en herrekropp, via kunstinstallasjonen til Kaikkonen, til dette prosjektet på nettsiden og som bruksskjorte på en liten kvinnekropp som min. Så blir de sikkert også etter hvert med i en av mine utstillinger, på en eller annen måte. Det hadde vært gøy å se skjortene på noen som styler bilder på Instagram, for å ta den reisen helt ut og berøre begrepet mote. (Det gjorde vi og inviterte motestudentene Julie Pålsrud Hauge og Amalie Hunn til å gjøre en “instagrram-fotoshoot” med skjortene).
--- - -- --- - - -- --- --- --- -- -- - ---
English Translation
Artist: Maia Birkeland
Title: Weather-beaten
Website: www.maiabirkeland.no
Photo Credit: Josh Lake
At first, I thought only the white shirts were relevant to me. But when I came down to the unstitching café at SALT, I noticed the batik effect that had appeared on the coloured shirts, and how powerful that expression was, created by the wind, the weather and the passing time. I focused on the shirts where the colours made interesting patterns. I got an idea for the shirts and made an application for an exhibition for it. What happens when something mass-produced, enters an art installation, then dismantled and end up as a unique object? I thought about the connection between art, mass production, design, and fashion. I attempt to merge all those things in working with these shirts.
When my application for the exhibition was turned down, the shirts were put aside for a while. Then I ended up using one of the shirts myself. I have got comments like: wow, what a nice shirt, it is special! Then I tell the story about the journey of the shirt. These shirts have a rather powerful expression, which makes them less flexible artistically. I have some sketches of idea that may work, and let then mature while testing things now. From experience, things I have been thinking about for a long time can suddenly become very relevant in my work later on.
In the past, I have often worked on rather large artworks with many separate parts, which means that they are not very portable or easy to sell. I dismantle my works and reuse the parts in other works. What is eventually not coming to use again, I give away or deliver to Fretex (a second-hand store). For me it is mandatory to take responsibility for materials in a circular economy. It is a responsibility we must take. It belongs to an idea of not letting it be rubbish. This is how the old peasant society worked as well, so there is nothing new. If you have spent much of your time creating something, like weaving a bedspread or sewing a shirt, you appreciate it because you have spent so much time doing it. When it comes to certain works of art, you can really feel and see the effort put into it. You experience it as meticulous work. It instils respect. If there were a shift in how we perceive the value of things, if there was a recognition in not throwing away so much, we may achieve great changes. These things don’t happen by the snap of a finger.
Materials like these shirts, already bring along so much information and possibilities. How may this material enfoece a concept? All the material in my studio are like memos for an idea, or a conversation. I’m always looking for something I have not been thinking of before. The shirts from SALT, with their shades of colour, was such an instance. They tell us something about how they have been dyed, you can see the dyeing process from purple to blue, white, and what quality the shirt has. If it’s nylon, the colour holds in a certain way, and if the quality of the shirts is very good, the colour maintains very well.
In some of the shirts, this natural batik is highly associative. It’s like looking at an abstraction of outer space while another simply make me think of summer and sunshine. These thoughts might strike a tone, and I can use that tone in an artwork, perhaps in combination with something else, so together it makes sense.
Now the shirts are on a journey, from design to a factory, a shop, a male body, via the art installation of Kaikonnen, to this project on the website, and as a shirt worn on a small female body like mine. Eventually the shirts will probably become part of my exhibitions, in one way or another. It would have been fun to see the shirts of someone who styles photos on Instagram, to take that journey all the way out and touch upon the concept of fashion. (We did, see photos).
Tittel: Værbitt
Nettsted: www.maiabirkeland.no
Fotokreditt: Josh Lake
Jeg tenkte først at det var de hvite skjortene som var aktuelle for meg å bruke. Men når jeg kom ned på sprettekaféen på SALT, så jeg batikkeffekten som hadde oppstått på de fargede skjortene, og hvor mye kraft det var i uttrykket som var blitt skapt av været og vinden og tiden som var gått. Jeg fokuserte derfor på de skjortene som hadde fått spennende mønster i fargene. Jeg fikk en idé for de skjortene, som jeg søkte på utstillingsplass med. Hva skjer når noe som er masseprodusert, går inn i en kunstinstallasjon, demonteres og så blir til et unikt objekt? Jeg tenkte på grensene mellom kunst, masseproduksjon, design, mote, brukskunst og på hvor mye som allerede var “merga” i de skjortene.
Når jeg ikke fikk den utstillingsplassen, ble skjortene lagt litt til siden. Så endte det likevel med at jeg selv tok i bruk den ene skjorta. Jeg har fått respons som: Oi, så fin skjorte, den var spesiell! Da kan jeg fortelle om skjorta sin reise. Disse skjortene er ganske kraftige i uttrykket, så jeg kan ikke bruke dem til hva som helst kunstnerisk føler jeg. Jeg har noen skisser på ting som kan funke, så jeg lar det modne og tester ting nå. Erfaringsmessig så kan ting jeg har prøvd ut og tenkt på lenge, plutselig bli veldig relevante i arbeidet mitt senere.
Tidligere har jeg ofte jobbet med ganske store arbeider med mange enkeltdeler, som gjør at de ikke er så veldig flyttbare og salgbare. Disse pakker jeg ned og bruker igjen i andre arbeider. Det som etter hvert ikke blir brukt om igjen, gir jeg bort eller leverer til Fretex. Det er helt naturlig for meg å ta ansvar for materialet videre i en sirkulær økonomi. Det er et ansvar vi må ta. Det er en tanke om at det ikke er søppel. Sånn har det jo vært i det gamle bondesamfunnet også, så det er jo ikke noe nytt.
Hvis du har brukt veldig mye tid på å lage noe, som å veve et sengeteppe eller sy en skjorte, så verdsetter man det blant annet fordi man har brukt så mye tid på det. Jeg tenker at for noen kunstverk kan man virkelig kjenne og se at her er det
lagt ned mye arbeid. Det oppleves som gjennomarbeidet. Det gir en respekt for arbeidet. Hvis det hadde vært et skifte i hva vi så på som verdi, hvis det hadde vært en anerkjennelse i å ikke kaste så mye, så hadde man kanskje fått til store endringer, men det er jo ikke sånt som skjer med et knips.
Det ligger noen muligheter i materialer som allerede har med seg så mye informasjon som disse skjortene. Hvordan kan den informasjonen og det materialet styrke et konsept? Alle materialene på atelieret mitt er på en måte en huskelapp for en idé, en tanke, eller en samtale, som på SALT og sprettekaféen der. Jeg er alltid på jakt etter noe jeg ikke har tenkt på før, noe som vekker nysgjerrigheten. Skjortene fra SALT, med disse fargesjatteringene var slik. De sier noe om hvordan de har blitt farget, du ser fargeprosessen fra lilla, til blå, hvit – og hva slags kvalitet det er på skjortene. Er det nylon, så holder fargen på en bestemt måte, hvis det er veldig god kvalitet på skjortene, så holder fargen veldig godt.
På noen av skjortene er denne “naturlige batikken” veldig assosiativ. Det kan være som å se på en abstraksjon av verdensrommet, en annen gjør at jeg bare tenker på sol og sommer. Disse assosiasjonene kan lede an mot en tone. Så kan jeg bruke den tonen i arbeidet, jobbe videre med den, kombinere det med noe annet, slik at det til sammen gir en mening.
Nå er skjortene på en reise, fra design til fabrikk, butikk, en herrekropp, via kunstinstallasjonen til Kaikkonen, til dette prosjektet på nettsiden og som bruksskjorte på en liten kvinnekropp som min. Så blir de sikkert også etter hvert med i en av mine utstillinger, på en eller annen måte. Det hadde vært gøy å se skjortene på noen som styler bilder på Instagram, for å ta den reisen helt ut og berøre begrepet mote. (Det gjorde vi og inviterte motestudentene Julie Pålsrud Hauge og Amalie Hunn til å gjøre en “instagrram-fotoshoot” med skjortene).
--- - -- --- - - -- --- --- --- -- -- - ---
English Translation
Artist: Maia Birkeland
Title: Weather-beaten
Website: www.maiabirkeland.no
Photo Credit: Josh Lake
At first, I thought only the white shirts were relevant to me. But when I came down to the unstitching café at SALT, I noticed the batik effect that had appeared on the coloured shirts, and how powerful that expression was, created by the wind, the weather and the passing time. I focused on the shirts where the colours made interesting patterns. I got an idea for the shirts and made an application for an exhibition for it. What happens when something mass-produced, enters an art installation, then dismantled and end up as a unique object? I thought about the connection between art, mass production, design, and fashion. I attempt to merge all those things in working with these shirts.
When my application for the exhibition was turned down, the shirts were put aside for a while. Then I ended up using one of the shirts myself. I have got comments like: wow, what a nice shirt, it is special! Then I tell the story about the journey of the shirt. These shirts have a rather powerful expression, which makes them less flexible artistically. I have some sketches of idea that may work, and let then mature while testing things now. From experience, things I have been thinking about for a long time can suddenly become very relevant in my work later on.
In the past, I have often worked on rather large artworks with many separate parts, which means that they are not very portable or easy to sell. I dismantle my works and reuse the parts in other works. What is eventually not coming to use again, I give away or deliver to Fretex (a second-hand store). For me it is mandatory to take responsibility for materials in a circular economy. It is a responsibility we must take. It belongs to an idea of not letting it be rubbish. This is how the old peasant society worked as well, so there is nothing new. If you have spent much of your time creating something, like weaving a bedspread or sewing a shirt, you appreciate it because you have spent so much time doing it. When it comes to certain works of art, you can really feel and see the effort put into it. You experience it as meticulous work. It instils respect. If there were a shift in how we perceive the value of things, if there was a recognition in not throwing away so much, we may achieve great changes. These things don’t happen by the snap of a finger.
Materials like these shirts, already bring along so much information and possibilities. How may this material enfoece a concept? All the material in my studio are like memos for an idea, or a conversation. I’m always looking for something I have not been thinking of before. The shirts from SALT, with their shades of colour, was such an instance. They tell us something about how they have been dyed, you can see the dyeing process from purple to blue, white, and what quality the shirt has. If it’s nylon, the colour holds in a certain way, and if the quality of the shirts is very good, the colour maintains very well.
In some of the shirts, this natural batik is highly associative. It’s like looking at an abstraction of outer space while another simply make me think of summer and sunshine. These thoughts might strike a tone, and I can use that tone in an artwork, perhaps in combination with something else, so together it makes sense.
Now the shirts are on a journey, from design to a factory, a shop, a male body, via the art installation of Kaikonnen, to this project on the website, and as a shirt worn on a small female body like mine. Eventually the shirts will probably become part of my exhibitions, in one way or another. It would have been fun to see the shirts of someone who styles photos on Instagram, to take that journey all the way out and touch upon the concept of fashion. (We did, see photos).
