Kari Anne Helleberg Bahri
Kunstner: Kari Anne Helleberg Bahri
Tittel: Were We Sleeping..?
Nettsted: www.kariannehbahri.com
Fotokreditt: Josh Lake
Skjortene har hatt det værhardt, for å si det sånn, og så tenker jeg at de har vært med på noe, at de har en historie. Jeg liker å se feilene. Det er det tryggeste jeg veit om, og det fineste jeg veit. Feil er på en måte noe jeg kjenner meg igjen i. En leiter etter noe i andre som en har sjøl, og jeg føler at jeg har mange feil. Når jeg møter folk, eller finner klær/materialer som tydelig er merket av livet, blir jeg liksom trygg og glad. Det får meg til å ville ta vare på dem, og kanskje reparere dem litt, og så vil jeg tilbringe tid med dem. Derfor er skjortene I dette prosjektet som skatter.
Jeg var på leiting etter stripete og rutete skjorter. Jeg tenker at det kan leses som en grid, som firkanta regelgreier – noe som også herreskjorta er. Den er som en del av et system, kanskje et kapitalistisk system, på en eller annen måte. Den har forventninger: Du må ha på deg den riktige skjorta hvis du skal jobbe der og der, eller skal dit og dit. Samtidig tenker jeg at striper også handler om fangedrakter – og om pysj! Jeg er liksom ute etter alle de tinga der – alt som ligger i materialet og som vi leser. Jeg liker at det er en blanding av ting i ett og samme kunstverk.
Som kunstner har jeg alltid brukt klær og særlig skjorter for å fortelle noe om mennesket og psyken i forhold til samfunnet og systemet. Det er ikke alle som klarer å presse seg inn i de her rammene. Jeg har vært opptatt av at jeg føler et slags fangenskap i det å være innafor et system. Fangenskap har jeg med i alt jeg driver med kunstnerisk, en slags ubevegelighet rett og slett. Det handler om annerledeshet, utenforskap, hva vi forteller med klær og hva som var inni klærne. Jeg kjenner luktene og ser flekkene. Det er jo på kanten av og til, og jeg skjønner at folk kan synes det er ubehagelig, men jeg har ikke noe problem med det.
Det er noe veldig menneskelig ved det. Det slitte og møkkete. Jeg er også opptatt av dette med vask og renslighet i sammenheng med psykisk sykdom. Det er veldig fort at det med renslighet blir for vanskelig for syke folk, det er slitsomt å opprettholde hygienen. Hvis du ikke klarer, holder deg ren har du mistet kontrollen og havner utenfor samfunnet. Det er litt som med rot. Du trenger ikke å rote hjemme, det skjer av seg sjøl, det er den der ryddinga du må jobbe med. Det skal sies at jeg farger tekstilene med kaffe for å gi de et enda mer møkkete uttrykk.
Å jobbe med klærne er for meg en måte å bli kjent med folk på. Jeg la ut en post på Facebook under lockdown om at det ikke ble noen stor forskjell for sånne som meg, som jobber alene på atelier og ellers omgås få folk. Livet var jo bare helt vanlig for oss med sosial angst. Noen syntes det var en morsom beskrivelse av å være kunstner. For meg var det også noe alvorlig med det; jeg brukte det som en mulighet til å komme ut med min sosiale angst. Man lærer seg jo å skjule det så godt som mulig og alle legger faktisk ikke merke til det. Å jobbe med klær er også en måte for meg å være tett innpå folk, å få være nær andre mennesker.
Jeg gikk på designlinjen for klær og kostyme på
Kunsthøgskolen. Jeg lagde først klær som kunne brukes, eller som var vanskelige å bruke, som fanget og styrte bevegelsene. Etter hvert ble klærne helt ubevegelige, som skulpturer og egne kunstprosjekter. Med designbakgrunn, kjente jeg ikke til så mye kunstgreier og holdt på med skjorter på min egen kant i mange år, uten å vite om Kaarina Kaikkonen. Da jeg oppdaget henne, så tenkte jeg: Jøss, ja – på samma klode liksom!
--- - -- --- - - -- --- --- --- -- -- - ---
English Translation
Artist: Kari Anne Helleberg Bahri
Title: Were We Sleeping..?
Website: www.kariannehbahri.com
Photo Credit: Josh Lake
These shirts have literally been under the weather, so to speak, in my mind I see how they’ve been part of something, that they have a story. I like flaws somehow. It is the safest, and the most beautiful I know. Flaws are something I recognize within myself. You look for something in others that you possess yourself. So, when meeting people or clothes that have been through tough times, it makes me kind of safe and happy. It makes me want to take care of them, and maybe fix them a bit, and I want to spend time with them. That’s why these shirts become like treasures to me.
I was looking for striped and checked shirts. I think it says something about a sort of grid, like square rules of thing – like the man’s shirt. It belongs to a system, maybe a capitalist one, in one way or another. It holds expectations: You need to wear the right shirt if you are to work there and there or are going to this place or that. I also find stripes also having to do with prison uniforms – and pyjamas! I am really into all we can interpretate from garments. I enjoy the mixture of meaning within one object.
As an artist, I’ve always used shirts to say something about humanity and psychology in relation to society and the system. Not all of us manage to squeeze into these frames. I’ve been preoccupied with the feeling of captivity within systems. Captivity is part of everything I do artistically, in terms of immovability, strictly speaking. It’s about alienation, exclusion, what is expressed through clothes and what is inside them. I feel the smells and see the stains. I understand this might push some limits and that people may find it problematic, but I have no problem with it. There’s something human about it: Worn and filthy things. I’m also concerned with the hygienic abilities and mental illness.
Issues of hygiene evolves very quickly and becomes a struggle for mentally ill people. Then suddenly you are far into something totally different from all the rest of us, straight away. If you can´t keep yourself clean and tidy you are very much on the outside. It’s a bit like mess. You don’t have to make a mess at home, it happens by itself; it’s the tidying up you have to work on.
Working with these clothes is a way for me to get to know people. I posted something on Facebook during lockdown about how there wasn’t a big difference for people like me, who work alone in a studio and socialize with very few. Life was much like normal for a person suffering from social anxiety. Some people thought this was an amusing description of being an artist. To me, there was something serious to it; I used it as an opportunity to inform about my social anxiety. You learn to hide the problem, so the people you meet don’t actually notice it. Working with clothes is also a way for me to be close to people, to be near people.
I attended the design programme for fashion and costume at Oslo National Academy of the Arts. Initially I made usable clothes to wear, or rather difficult to wear. Clothes that caught and directed the movement. Eventually the clothes became completely immobile, as sculptures, and became art projects. Having a background in design, I didn’t know much art stuff. I had been working with shirts artistically for many years, without knowing about Kaarina Kaikkonen. When I discovered her, I thought: Wow, yes - on the same planet!
Tittel: Were We Sleeping..?
Nettsted: www.kariannehbahri.com
Fotokreditt: Josh Lake
Skjortene har hatt det værhardt, for å si det sånn, og så tenker jeg at de har vært med på noe, at de har en historie. Jeg liker å se feilene. Det er det tryggeste jeg veit om, og det fineste jeg veit. Feil er på en måte noe jeg kjenner meg igjen i. En leiter etter noe i andre som en har sjøl, og jeg føler at jeg har mange feil. Når jeg møter folk, eller finner klær/materialer som tydelig er merket av livet, blir jeg liksom trygg og glad. Det får meg til å ville ta vare på dem, og kanskje reparere dem litt, og så vil jeg tilbringe tid med dem. Derfor er skjortene I dette prosjektet som skatter.
Jeg var på leiting etter stripete og rutete skjorter. Jeg tenker at det kan leses som en grid, som firkanta regelgreier – noe som også herreskjorta er. Den er som en del av et system, kanskje et kapitalistisk system, på en eller annen måte. Den har forventninger: Du må ha på deg den riktige skjorta hvis du skal jobbe der og der, eller skal dit og dit. Samtidig tenker jeg at striper også handler om fangedrakter – og om pysj! Jeg er liksom ute etter alle de tinga der – alt som ligger i materialet og som vi leser. Jeg liker at det er en blanding av ting i ett og samme kunstverk.
Som kunstner har jeg alltid brukt klær og særlig skjorter for å fortelle noe om mennesket og psyken i forhold til samfunnet og systemet. Det er ikke alle som klarer å presse seg inn i de her rammene. Jeg har vært opptatt av at jeg føler et slags fangenskap i det å være innafor et system. Fangenskap har jeg med i alt jeg driver med kunstnerisk, en slags ubevegelighet rett og slett. Det handler om annerledeshet, utenforskap, hva vi forteller med klær og hva som var inni klærne. Jeg kjenner luktene og ser flekkene. Det er jo på kanten av og til, og jeg skjønner at folk kan synes det er ubehagelig, men jeg har ikke noe problem med det.
Det er noe veldig menneskelig ved det. Det slitte og møkkete. Jeg er også opptatt av dette med vask og renslighet i sammenheng med psykisk sykdom. Det er veldig fort at det med renslighet blir for vanskelig for syke folk, det er slitsomt å opprettholde hygienen. Hvis du ikke klarer, holder deg ren har du mistet kontrollen og havner utenfor samfunnet. Det er litt som med rot. Du trenger ikke å rote hjemme, det skjer av seg sjøl, det er den der ryddinga du må jobbe med. Det skal sies at jeg farger tekstilene med kaffe for å gi de et enda mer møkkete uttrykk.
Å jobbe med klærne er for meg en måte å bli kjent med folk på. Jeg la ut en post på Facebook under lockdown om at det ikke ble noen stor forskjell for sånne som meg, som jobber alene på atelier og ellers omgås få folk. Livet var jo bare helt vanlig for oss med sosial angst. Noen syntes det var en morsom beskrivelse av å være kunstner. For meg var det også noe alvorlig med det; jeg brukte det som en mulighet til å komme ut med min sosiale angst. Man lærer seg jo å skjule det så godt som mulig og alle legger faktisk ikke merke til det. Å jobbe med klær er også en måte for meg å være tett innpå folk, å få være nær andre mennesker.
Jeg gikk på designlinjen for klær og kostyme på
Kunsthøgskolen. Jeg lagde først klær som kunne brukes, eller som var vanskelige å bruke, som fanget og styrte bevegelsene. Etter hvert ble klærne helt ubevegelige, som skulpturer og egne kunstprosjekter. Med designbakgrunn, kjente jeg ikke til så mye kunstgreier og holdt på med skjorter på min egen kant i mange år, uten å vite om Kaarina Kaikkonen. Da jeg oppdaget henne, så tenkte jeg: Jøss, ja – på samma klode liksom!
--- - -- --- - - -- --- --- --- -- -- - ---
English Translation
Artist: Kari Anne Helleberg Bahri
Title: Were We Sleeping..?
Website: www.kariannehbahri.com
Photo Credit: Josh Lake
These shirts have literally been under the weather, so to speak, in my mind I see how they’ve been part of something, that they have a story. I like flaws somehow. It is the safest, and the most beautiful I know. Flaws are something I recognize within myself. You look for something in others that you possess yourself. So, when meeting people or clothes that have been through tough times, it makes me kind of safe and happy. It makes me want to take care of them, and maybe fix them a bit, and I want to spend time with them. That’s why these shirts become like treasures to me.
I was looking for striped and checked shirts. I think it says something about a sort of grid, like square rules of thing – like the man’s shirt. It belongs to a system, maybe a capitalist one, in one way or another. It holds expectations: You need to wear the right shirt if you are to work there and there or are going to this place or that. I also find stripes also having to do with prison uniforms – and pyjamas! I am really into all we can interpretate from garments. I enjoy the mixture of meaning within one object.
As an artist, I’ve always used shirts to say something about humanity and psychology in relation to society and the system. Not all of us manage to squeeze into these frames. I’ve been preoccupied with the feeling of captivity within systems. Captivity is part of everything I do artistically, in terms of immovability, strictly speaking. It’s about alienation, exclusion, what is expressed through clothes and what is inside them. I feel the smells and see the stains. I understand this might push some limits and that people may find it problematic, but I have no problem with it. There’s something human about it: Worn and filthy things. I’m also concerned with the hygienic abilities and mental illness.
Issues of hygiene evolves very quickly and becomes a struggle for mentally ill people. Then suddenly you are far into something totally different from all the rest of us, straight away. If you can´t keep yourself clean and tidy you are very much on the outside. It’s a bit like mess. You don’t have to make a mess at home, it happens by itself; it’s the tidying up you have to work on.
Working with these clothes is a way for me to get to know people. I posted something on Facebook during lockdown about how there wasn’t a big difference for people like me, who work alone in a studio and socialize with very few. Life was much like normal for a person suffering from social anxiety. Some people thought this was an amusing description of being an artist. To me, there was something serious to it; I used it as an opportunity to inform about my social anxiety. You learn to hide the problem, so the people you meet don’t actually notice it. Working with clothes is also a way for me to be close to people, to be near people.
I attended the design programme for fashion and costume at Oslo National Academy of the Arts. Initially I made usable clothes to wear, or rather difficult to wear. Clothes that caught and directed the movement. Eventually the clothes became completely immobile, as sculptures, and became art projects. Having a background in design, I didn’t know much art stuff. I had been working with shirts artistically for many years, without knowing about Kaarina Kaikkonen. When I discovered her, I thought: Wow, yes - on the same planet!
