Karin Wyssenbach Røsaker
Kunstner: Karin Wyssenbach Røsaker
Tittel: Solitude
Nettsted: www.karinwyssenbach.com
Fotokreditt: Josh Lake
Knapper har alltid fascinert meg. Helt fra barndommen har jeg hatt lyst til å samle på dem. Jeg husker at jeg var med i en sybutikk som barn og ble stående å se på alle disse knappene som var utstilt. Det ble aldri til at jeg samlet på knapper.
Da jeg fikk høre om alle disse 1200 skjortene som skulle tas ned, tenkte jeg at nå endelig har jeg sjansen! Jeg fikk være med og benyttet anledningen til å rive av knappestolper, sortere dem i to hauger, de med knapper og de med knapphull. Jeg hengte dem så opp i remser bare for å bli inspirert til å skjønne jeg skulle gjøre med dem videre. Jeg fikk låne et stort rom på Kunsthøgskolen i Oslo hvor jeg studerte. Der kunne jeg teste og utforske videre. Jeg kneppet sammen stolpene på kryss og tvers på gulvet, og det ble til et stort knappestolpeteppe. Senere festet jeg dette teppet på en aluminiumssirkel som var cirka 80 cm i diameter. Jeg hengte det opp i en krok i taket og det dannet en sylinder som var 330 cm høy.
For det meste har jeg vevd og er fascinert av lerretsbindingen der trådene går over og under hverandre på kryss og tvers. Jeg valgte å la meg inspirere av denne bindingen ved å la knappestolpene krysse hverandre, og der de krysser, knepper jeg dem sammen. Stolpene med knapphull festes over stolpene med knapper. Solitude ble tittelen på arbeidet. Tittelen Solitude er en refleksjon over den tiden vi har vært gjennom nå, og hvem vet vel hva som kommer? I sylinderen finnes det en åpning.
Den er en invitasjon til å tre inn og la seg omslutte av materialene, tekstilet og knappene. Det er viktig for meg at publikum kan få lov til å berøre arbeidene mine. Jeg tenker, og vet av egen erfaring, at når du får lov til å berøre, tre inn i og la deg omslutte av et verk, blir du ikke bare en betrakter, men også en deltaker.
Når jeg er ferdig med ett av arbeidene mine, så slipper jeg det fri. Det får lov til å leve sitt eget liv. Jeg har fått spørsmål om jeg ikke er redd for at det kan bli ødelagt hvis det får lov til å bli brukt. Hvis det skulle skje, kan jeg reparere det, eller la det ødelagte få lov til å være en del av verket. Det hender også at jeg tar et arbeidet videre, gjør det om, lar det bli transformert eller brutt ned, for så å lage noe helt nytt av materialene. Jeg er avhengig av å jobbe med flere prosjekter samtidig. Da kan jeg se at de påvirker hverandre. Det å ta med seg inspirasjon eller en erfaring fra ett arbeid til et annet, gir synergi og arbeidslyst.
--- - -- --- - - -- --- --- --- -- -- - ---
English Translation
Artist: Karin Wyssenbach Røsaker
Title: Solitude
Website: www.karinwyssenbach.com
Photo Credit: Josh Lake
Buttons. I have always been fascinated by them. Ever since my childhood, I have wanted to collect them. I remember being in haberdasheries as a child and staring at all these buttons on display. I never came around to collect buttons.
When I heard about all these 1200 shirts being taken down, I thought that now I finally have my chance! I got to join in and took the opportunity to rip off button plackets, sort them into two piles, those with buttons and those with buttonholes. Later I hung them up in strips only to be inspired to know what to do with them further. I borrowed a large room at the Oslo National Academy of the Arts, where I studied. There I could test and explore further. I buttoned the button plackets together across the floor, and they turned into a big blanket of button plackets. Later, I attached this blanket to a circle of aluminium that was about 80 cm in diameter. I hung it up on a hook in the ceiling and it formed a cylinder that was 330 cm high.
For the most part, I have been weaving and am fascinated by the canvas binding where the threads go over and under each other intersecting. I chose to be inspired by this binding by allowing the button plackets to intersect, and where they cross, I button them together. The plackets with buttonholes are attached over the plackets with buttons. Solitude became the title of the work. The title Solitude reflects the time we have been through now and who knows what is coming? In the cylinder there is an opening. It is an invitation to step in and be enclosed by the materials.
To me it is important to let the public touch my artwork. I believe, and know from my own experience, that when you are given the opportunity to touch, and step into an artwork, let yourself be surrounded, you are not only a spectator, but also a participant.
When I have finished an artwork, I let it go. I leave it to a life of its own. I have been asked if I am not afraid it might be ruined if people are allowed to touch it. If it happens, I could fix it, or let the broken part be included in the work. Sometimes I develop an arwork further, redo it, let it be transformed or broken down, and then make something completely new from the materials. I need to on work on several projects at the same time. Then I can see how they affect each other. Bringing inspiration or experience from one work into another provides synergy and energy to work.
Tittel: Solitude
Nettsted: www.karinwyssenbach.com
Fotokreditt: Josh Lake
Knapper har alltid fascinert meg. Helt fra barndommen har jeg hatt lyst til å samle på dem. Jeg husker at jeg var med i en sybutikk som barn og ble stående å se på alle disse knappene som var utstilt. Det ble aldri til at jeg samlet på knapper.
Da jeg fikk høre om alle disse 1200 skjortene som skulle tas ned, tenkte jeg at nå endelig har jeg sjansen! Jeg fikk være med og benyttet anledningen til å rive av knappestolper, sortere dem i to hauger, de med knapper og de med knapphull. Jeg hengte dem så opp i remser bare for å bli inspirert til å skjønne jeg skulle gjøre med dem videre. Jeg fikk låne et stort rom på Kunsthøgskolen i Oslo hvor jeg studerte. Der kunne jeg teste og utforske videre. Jeg kneppet sammen stolpene på kryss og tvers på gulvet, og det ble til et stort knappestolpeteppe. Senere festet jeg dette teppet på en aluminiumssirkel som var cirka 80 cm i diameter. Jeg hengte det opp i en krok i taket og det dannet en sylinder som var 330 cm høy.
For det meste har jeg vevd og er fascinert av lerretsbindingen der trådene går over og under hverandre på kryss og tvers. Jeg valgte å la meg inspirere av denne bindingen ved å la knappestolpene krysse hverandre, og der de krysser, knepper jeg dem sammen. Stolpene med knapphull festes over stolpene med knapper. Solitude ble tittelen på arbeidet. Tittelen Solitude er en refleksjon over den tiden vi har vært gjennom nå, og hvem vet vel hva som kommer? I sylinderen finnes det en åpning.
Den er en invitasjon til å tre inn og la seg omslutte av materialene, tekstilet og knappene. Det er viktig for meg at publikum kan få lov til å berøre arbeidene mine. Jeg tenker, og vet av egen erfaring, at når du får lov til å berøre, tre inn i og la deg omslutte av et verk, blir du ikke bare en betrakter, men også en deltaker.
Når jeg er ferdig med ett av arbeidene mine, så slipper jeg det fri. Det får lov til å leve sitt eget liv. Jeg har fått spørsmål om jeg ikke er redd for at det kan bli ødelagt hvis det får lov til å bli brukt. Hvis det skulle skje, kan jeg reparere det, eller la det ødelagte få lov til å være en del av verket. Det hender også at jeg tar et arbeidet videre, gjør det om, lar det bli transformert eller brutt ned, for så å lage noe helt nytt av materialene. Jeg er avhengig av å jobbe med flere prosjekter samtidig. Da kan jeg se at de påvirker hverandre. Det å ta med seg inspirasjon eller en erfaring fra ett arbeid til et annet, gir synergi og arbeidslyst.
--- - -- --- - - -- --- --- --- -- -- - ---
English Translation
Artist: Karin Wyssenbach Røsaker
Title: Solitude
Website: www.karinwyssenbach.com
Photo Credit: Josh Lake
Buttons. I have always been fascinated by them. Ever since my childhood, I have wanted to collect them. I remember being in haberdasheries as a child and staring at all these buttons on display. I never came around to collect buttons.
When I heard about all these 1200 shirts being taken down, I thought that now I finally have my chance! I got to join in and took the opportunity to rip off button plackets, sort them into two piles, those with buttons and those with buttonholes. Later I hung them up in strips only to be inspired to know what to do with them further. I borrowed a large room at the Oslo National Academy of the Arts, where I studied. There I could test and explore further. I buttoned the button plackets together across the floor, and they turned into a big blanket of button plackets. Later, I attached this blanket to a circle of aluminium that was about 80 cm in diameter. I hung it up on a hook in the ceiling and it formed a cylinder that was 330 cm high.
For the most part, I have been weaving and am fascinated by the canvas binding where the threads go over and under each other intersecting. I chose to be inspired by this binding by allowing the button plackets to intersect, and where they cross, I button them together. The plackets with buttonholes are attached over the plackets with buttons. Solitude became the title of the work. The title Solitude reflects the time we have been through now and who knows what is coming? In the cylinder there is an opening. It is an invitation to step in and be enclosed by the materials.
To me it is important to let the public touch my artwork. I believe, and know from my own experience, that when you are given the opportunity to touch, and step into an artwork, let yourself be surrounded, you are not only a spectator, but also a participant.
When I have finished an artwork, I let it go. I leave it to a life of its own. I have been asked if I am not afraid it might be ruined if people are allowed to touch it. If it happens, I could fix it, or let the broken part be included in the work. Sometimes I develop an arwork further, redo it, let it be transformed or broken down, and then make something completely new from the materials. I need to on work on several projects at the same time. Then I can see how they affect each other. Bringing inspiration or experience from one work into another provides synergy and energy to work.
