Kunstner: Kaarina Kaikkonen
Tittel: We Are Still The Same
Nettsted: www.kaarinakaikkonen.fi
Fotokreditt: Hannu Aaltonen
FINNO, Finsk-norsk Kulturinstitutt inviterte Kaarina Kaaikonnen til å lage et kunstverk på fiskehjellene på SALT art & music. Denne teksten er fra et intervju som kurator Hege Pålsrud gjorde med Kaarina Kaikkonen til åpningen i september 2018.
Fiskehjellene på SALT tilhører en veldig gammel tradisjon. De er laget for å tørke fisk, men i stedet for fisk er vi mennesker her; hver eneste skjorte er et symbol for en person. Hver skjorte har sin historie, for et menneske med et varmt hjerte på innsiden, har brukt den. På en måte er det også en gjenspeiling av samfunnet. Alle slags mennesker er her samtidig. «We are still the same» betyr også at vi ikke er klokere enn fiskene. Vi oppfører oss fremdeles som fisker, alle går i samme retning hele tiden, som i en stim.
Vi er sammen her, alle mennesker, hånd i hånd. På en måte støtter vi hverandre. Så dette er en idé du kan se på mange måter, men de er her sammen, skaper strukturen, og samtidig en del av naturen som et større hele, som om vi alle fremdeles er fisker. Jeg har sortert skjortene etter farge, fra lys til mørk, som en transformasjon. Jeg ville ha en slags bevegelse mot sjøen. Det får også arbeidet til å se ut som et hele, for ellers ville det bare vært en mengde med skjorter. Fargekoordineringen binder dem sammen.
Jeg begynte å arbeide med klær i 1987, og med herrejakker. Det kommer fra min egen historie. Hele barndommen min er der. Faren min døde da jeg var ti. Jeg arvet klærne hans, og gikk med dem over alt. Jeg brukte dem på skolen, og jeg følte virkelig kjærligheten hans rundt meg. Jeg følte meg trygg når jeg brukte skjortene og jakkene hans på skolen. Det er derfor jeg føler meg så varm. Det første kunstverket jeg laget, var med jakker som lignet dem fra min far.
De var ikke faktisk hans, men av en lignende type. Jeg bruker alltid min personlige erfaring. Jeg må finne noe som tiltrekker meg, som vokser ut fra mitt eget liv. All kunsten min handler om det eksistensielle, hva det betyr å være menneske.
For meg som kunstner er det alltid interessant hvor forskjellige tolkninger folk kommer med. Tolkningene vokser ut fra deres egen bakgrunn: Hva skjedde da, og hva har skjedd i livet deres. I går kom det en eldre mann for å se på skjortene, og han følte seg trist, han sa til meg at disse mennene døde under krigen. Han så minner av det.
Jeg har mange ganger hørt at det jeg lager ikke er kunst. Noen mennesker har sagt til meg at de kan gjøre klesvasken sin bedre, i bakgården. Mange mennesker tror at kunst kun er maleri. I det minste er ikke dette kunst, fordi det er laget av et altfor vanlig materiale, på et slags primitivt nivå. Det bare er jo bare gamle skjorter. Jeg tror at det er nettopp materialet som gjør at folk føler en forbindelse til kunsten min. Fordi du har en skjorte, og alle har en skjorte, vet du hvordan det føles å gå med den.
--- - -- --- - - -- --- --- --- -- -- - ---
English Translation
Artist: Kaarina Kaikkonen
Title: We Are Still The Same
Website: www.kaarinakaikkonen.fi
Photo Credit: Hannu Aaltonen
FINNO, the Finnish-Norwegian Cultural Institute, invited Kaarina Kaaikonnen to create a work of art on the fish hatches structure at SALT art & music. This text is from an interview that curator Hege Pålsrud did with Kaarina Kaikkonen for the opening in September 2018.
We are still the same. This is the title of the work. The structure at SALT stems from a very old tradition. It is made to dry fish, but instead of fish, we are people here; every shirt symbolises a person. And for every shirt there is a story, because a person with a warm heart inside has been wearing it. In a way this is also a reflection of the society. All kinds of people are here together. ‘We are still the same’ also means that we are no wiser than fish. We still act like fish, all going in the same direction, all the time, like a shoal of fish.
We are together here, all people, hand in hand. In a way we are supporting each other. So, this is an idea you can think of in many ways, but the shirts are here together, making the structure, but still a part of nature, like we are still fish. I have sorted the shirts from light to dark, as a transformation. I wanted to have a kind of movement towards the sea. It also makes the work look like a whole, because otherwise there would just be a lot of shirts. This colour-coordination binds them together.
I started working with clothes in 1987, with men’s jackets. It is my own history. My entire childhood is there. My father died when I was ten. I inherited his clothes, and I was wearing them everywhere. I wore them at school, and I really felt his love around me. I felt safe wearing his shirts and jackets to school. So, this is why I feel so warm. The first artwork I made was with jackets similar to those of my father. They were not actually his, but of a similar kind. I always use my personal experience.
My art emerges from my own life. I need to find something that attracts my attention. All my artwork is about existence, what it is to be. The different interpretations from people are interesting to me as an artist. How they emerge from their backgrounds: What happened then, and what happens in their life. Yesterday, an old man came to see the shirts, and he felt sad, he told me that these men died in the war. He was reminded of that.
I have been told many times that what I make is not art. It’s just shirts. Some people have told me that they can do their laundry better, in their backyard. Many people think that art is only paintings. At least this is not art for them, because it is too common a material, it is a primitive level, it is only old shirts. It is also because it is common that people feel connected to the shirts in my art. Because you have a shirt, and everybody has a shirt, you know how it feels to wear it.
Tittel: We Are Still The Same
Nettsted: www.kaarinakaikkonen.fi
Fotokreditt: Hannu Aaltonen
FINNO, Finsk-norsk Kulturinstitutt inviterte Kaarina Kaaikonnen til å lage et kunstverk på fiskehjellene på SALT art & music. Denne teksten er fra et intervju som kurator Hege Pålsrud gjorde med Kaarina Kaikkonen til åpningen i september 2018.
Fiskehjellene på SALT tilhører en veldig gammel tradisjon. De er laget for å tørke fisk, men i stedet for fisk er vi mennesker her; hver eneste skjorte er et symbol for en person. Hver skjorte har sin historie, for et menneske med et varmt hjerte på innsiden, har brukt den. På en måte er det også en gjenspeiling av samfunnet. Alle slags mennesker er her samtidig. «We are still the same» betyr også at vi ikke er klokere enn fiskene. Vi oppfører oss fremdeles som fisker, alle går i samme retning hele tiden, som i en stim.
Vi er sammen her, alle mennesker, hånd i hånd. På en måte støtter vi hverandre. Så dette er en idé du kan se på mange måter, men de er her sammen, skaper strukturen, og samtidig en del av naturen som et større hele, som om vi alle fremdeles er fisker. Jeg har sortert skjortene etter farge, fra lys til mørk, som en transformasjon. Jeg ville ha en slags bevegelse mot sjøen. Det får også arbeidet til å se ut som et hele, for ellers ville det bare vært en mengde med skjorter. Fargekoordineringen binder dem sammen.
Jeg begynte å arbeide med klær i 1987, og med herrejakker. Det kommer fra min egen historie. Hele barndommen min er der. Faren min døde da jeg var ti. Jeg arvet klærne hans, og gikk med dem over alt. Jeg brukte dem på skolen, og jeg følte virkelig kjærligheten hans rundt meg. Jeg følte meg trygg når jeg brukte skjortene og jakkene hans på skolen. Det er derfor jeg føler meg så varm. Det første kunstverket jeg laget, var med jakker som lignet dem fra min far.
De var ikke faktisk hans, men av en lignende type. Jeg bruker alltid min personlige erfaring. Jeg må finne noe som tiltrekker meg, som vokser ut fra mitt eget liv. All kunsten min handler om det eksistensielle, hva det betyr å være menneske.
For meg som kunstner er det alltid interessant hvor forskjellige tolkninger folk kommer med. Tolkningene vokser ut fra deres egen bakgrunn: Hva skjedde da, og hva har skjedd i livet deres. I går kom det en eldre mann for å se på skjortene, og han følte seg trist, han sa til meg at disse mennene døde under krigen. Han så minner av det.
Jeg har mange ganger hørt at det jeg lager ikke er kunst. Noen mennesker har sagt til meg at de kan gjøre klesvasken sin bedre, i bakgården. Mange mennesker tror at kunst kun er maleri. I det minste er ikke dette kunst, fordi det er laget av et altfor vanlig materiale, på et slags primitivt nivå. Det bare er jo bare gamle skjorter. Jeg tror at det er nettopp materialet som gjør at folk føler en forbindelse til kunsten min. Fordi du har en skjorte, og alle har en skjorte, vet du hvordan det føles å gå med den.
--- - -- --- - - -- --- --- --- -- -- - ---
English Translation
Artist: Kaarina Kaikkonen
Title: We Are Still The Same
Website: www.kaarinakaikkonen.fi
Photo Credit: Hannu Aaltonen
FINNO, the Finnish-Norwegian Cultural Institute, invited Kaarina Kaaikonnen to create a work of art on the fish hatches structure at SALT art & music. This text is from an interview that curator Hege Pålsrud did with Kaarina Kaikkonen for the opening in September 2018.
We are still the same. This is the title of the work. The structure at SALT stems from a very old tradition. It is made to dry fish, but instead of fish, we are people here; every shirt symbolises a person. And for every shirt there is a story, because a person with a warm heart inside has been wearing it. In a way this is also a reflection of the society. All kinds of people are here together. ‘We are still the same’ also means that we are no wiser than fish. We still act like fish, all going in the same direction, all the time, like a shoal of fish.
We are together here, all people, hand in hand. In a way we are supporting each other. So, this is an idea you can think of in many ways, but the shirts are here together, making the structure, but still a part of nature, like we are still fish. I have sorted the shirts from light to dark, as a transformation. I wanted to have a kind of movement towards the sea. It also makes the work look like a whole, because otherwise there would just be a lot of shirts. This colour-coordination binds them together.
I started working with clothes in 1987, with men’s jackets. It is my own history. My entire childhood is there. My father died when I was ten. I inherited his clothes, and I was wearing them everywhere. I wore them at school, and I really felt his love around me. I felt safe wearing his shirts and jackets to school. So, this is why I feel so warm. The first artwork I made was with jackets similar to those of my father. They were not actually his, but of a similar kind. I always use my personal experience.
My art emerges from my own life. I need to find something that attracts my attention. All my artwork is about existence, what it is to be. The different interpretations from people are interesting to me as an artist. How they emerge from their backgrounds: What happened then, and what happens in their life. Yesterday, an old man came to see the shirts, and he felt sad, he told me that these men died in the war. He was reminded of that.
I have been told many times that what I make is not art. It’s just shirts. Some people have told me that they can do their laundry better, in their backyard. Many people think that art is only paintings. At least this is not art for them, because it is too common a material, it is a primitive level, it is only old shirts. It is also because it is common that people feel connected to the shirts in my art. Because you have a shirt, and everybody has a shirt, you know how it feels to wear it.
