Hege Pålsrud
Kunstner:
Hege Pålsrud
Tittel: For the love of buttons
Foto: Josh Lake
Jeg har hatt lyst til å lage et knappebilde, helt siden jeg så filmen «En spesiell dag» (1977) av Ettore Scola en gang på 90-tallet. De 1200 skjortene i dette prosjektet, ga meg plutselig tilgang til en stor mengde knapper og muligheten til å realisere idéen.
Filmen foregår i en bygård i Roma i 1938. I en kjøkkenscene dukker det opp et knappebilde laget utfra et fotografi av Mussolini. De ulike størrelsene på knappene gir bildet en grov pikselstruktur. Denne detaljen i scenografien, gjorde meg utrolig rørt og urolig på samme tid – og som scenograf – profesjonelt imponert. I filmen skal dette være håndarbeidet til en arbeiderklassehusmor, spilt av Sophia Loren. Bildet blir latterliggjort av hennes intellektuelle journalistnabo (Marcello Mastroianni) som kommer med en humoristisk bemerkning om en stor knapp som ser ut som en vorte på nesen til Il Duce. Husmoren og naboen er de eneste hjemme i bygården på denne spesielle dagen, mens alle de andre beboerne er ute i gatene for å feire Hitler sitt statsbesøk hos Mussolini. Knappebildet i filmen blir en syntese av estetiske og politiske konflikter.
Knappebildet tok meg rett tilbake til kurven med resteknapper som mormor satte fram til oss barna for å leke med når vi kom på besøk. Noen skinte i perlemor, glass, hadde fine mønster eller farger. Disse ble vurdert som mest «verdifulle». Knappene inngikk i nye midlertidige mønstre og figurer for hvert besøk. Ingen tenkte på å montere de opp som bilder, de var jo reserveknapper til nyttebruk.
Bildet i filmen minnet meg også om et broderi av min farmor basert på maleriet «De ensomme gamle» av Tidemann og Gude. Selve maleriet har nesten fotografisk realistiske detaljer. Det er mørkt, kaldt og dystert. Farmors sitt broderi derimot, var i sterke klare farger med den myke teksturen
som ullgarn gir. Korstingsteknikken pixelerte motivet inntil det komiske: Øynene bestod av ett sort enkelt korssting, som fikk menneskene til å se ut som døde tegneseriefigurer. Det er noe herlig opportunistisk med hvordan den elitære kunsten blir behandlet i dette broderiet.
Til mitt eget knappebilde så jeg for meg at gråtonene i knappene jeg hadde tilgjengelig, ville fungere fint til et svart-hvitt portrett. Jeg valgte et bilde av et kunstverket For the Love of God av Damien Hirst. Det er verdens dyreste kunstverk, laget av en ekte hodeskalle, dekket med diamanter. Hodeskallen er trolig en kommentar til det latinske uttrykket memento mori – husk at du skal dø – som ofte dukker opp i kunsthistorien. Hirst gir den en vri ved å dekke hodeskallen med diamanter, det mest evigvarende materialet.
Dødningskallen som alltid ser ut som det smiler, har også denne opportunismen i seg: døden som ler, skrekk og fryd. Nå ler knappene mine som skulle vært søppel. De som egentlig ikke har noen verdi, eller som tilhører en slags barnevaluta, som får verdi fordi de er fine å se på og leke med. De ler som en del av kunstnerøkonomien, fra den andre enden av skalaen til Damien Hirst, fra oss om altfor ofte for betalt i knapper og glansbilder.
--- - -- --- - - -- --- --- --- -- -- - ---
English Translation
Artist: Hege Pålsrud
Title: For the love of buttons
Photo Credit: Josh Lake
I have wanted to make a picture out of buttons, ever since I saw the film “A special day” (1977) by Ettore Scola, sometime during the 90s. The 1200 shirts in this project, suddenly gave me access to a large number of buttons and the opportunity to realize the idea.
The film takes place in an apartment building in Rome in 1938. In a kitchen-scene, a picture made from buttons appears. It is made from a photography of Mussolini, and the uneven size of the buttons makes a rough pixelated structure. When I saw this detail in the scenography, I was incredibly moved and disturbed at the same time – and as a scenographer - professionally impressed. In the film, this is to be the handiwork of a working-class housewife, played by Sophia Loren. The image is ridiculed by her intellectual neighbour (Marcello Mastroianni) who makes a humorous remark on one large button looking like a wart on the nose of Il Duce. The housewife and the neighbour are the only ones at home in the apartment building on this special day, whilst her whole family and the other residents are out in the streets to celebrate Hitler on a state visit to Mussolini. The button-picture in the film becomes a synthesis of aesthetical and political conflicts.
This picture made of buttons took me right back to my grandmother’s large basket of leftover buttons which was set out for us children to play with when we came to visit. Some shone in mother-of-pearl or glass, had nice patterns or colours and were considered the most “valuable”. The buttons were formed into new temporary patterns and shapes for each visit. No one thought of mounting them as pictures, since their main purpose were to be spare buttons for practical use.
The button-picture also reminded me of my other grandmother’s embroidery based on a painting by Tidemann and Gude: “Old Age Solitiude”. Details in the original painting are meticulously realistic. It is dark, cold, and gloomy. My Grandmother’s embroidery on the other hand, were made in bright colours with the soft and warm texture woollen yarn provides. The cross-stitching technique pixelated the image into the comical: The eyes consisted of a single black cross-stitch, which made the people look a bit like dead cartoon characters. There is something delightfully opportunistic in how the art of the elite is treated in this embroidery.
For my own project, I imagined the grey tones of the buttons I had available would work well in a black and white portrait. I ended up using a picture of an artwork by Damien Hirst: For the love of God - the most expensive work of art in the world. It is made from a real skull, covered with diamonds. The skull is probably a comment on the Latin expression memento mori - remember that you will die - which often appears in art history. Hirst gives this a twist by covering the skull with diamonds, the most eternal material available.
The skull also carries this sense of opportunism. It always appears laughing, terror and joy. If not saved by this project, my buttons would have been rubbish by now. Instead, they are laughing. They are buttons with no real value, belonging to a kind of children’s currency, that gain value by their playfulness. They laugh at the artist economy, from the other end of the scale from where Damien Hurst finds himself. In Norway we use the proverb, “being paid in buttons and glossy images”, if you are not paid for the job.
Tittel: For the love of buttons
Foto: Josh Lake
Jeg har hatt lyst til å lage et knappebilde, helt siden jeg så filmen «En spesiell dag» (1977) av Ettore Scola en gang på 90-tallet. De 1200 skjortene i dette prosjektet, ga meg plutselig tilgang til en stor mengde knapper og muligheten til å realisere idéen.
Filmen foregår i en bygård i Roma i 1938. I en kjøkkenscene dukker det opp et knappebilde laget utfra et fotografi av Mussolini. De ulike størrelsene på knappene gir bildet en grov pikselstruktur. Denne detaljen i scenografien, gjorde meg utrolig rørt og urolig på samme tid – og som scenograf – profesjonelt imponert. I filmen skal dette være håndarbeidet til en arbeiderklassehusmor, spilt av Sophia Loren. Bildet blir latterliggjort av hennes intellektuelle journalistnabo (Marcello Mastroianni) som kommer med en humoristisk bemerkning om en stor knapp som ser ut som en vorte på nesen til Il Duce. Husmoren og naboen er de eneste hjemme i bygården på denne spesielle dagen, mens alle de andre beboerne er ute i gatene for å feire Hitler sitt statsbesøk hos Mussolini. Knappebildet i filmen blir en syntese av estetiske og politiske konflikter.
Knappebildet tok meg rett tilbake til kurven med resteknapper som mormor satte fram til oss barna for å leke med når vi kom på besøk. Noen skinte i perlemor, glass, hadde fine mønster eller farger. Disse ble vurdert som mest «verdifulle». Knappene inngikk i nye midlertidige mønstre og figurer for hvert besøk. Ingen tenkte på å montere de opp som bilder, de var jo reserveknapper til nyttebruk.
Bildet i filmen minnet meg også om et broderi av min farmor basert på maleriet «De ensomme gamle» av Tidemann og Gude. Selve maleriet har nesten fotografisk realistiske detaljer. Det er mørkt, kaldt og dystert. Farmors sitt broderi derimot, var i sterke klare farger med den myke teksturen
som ullgarn gir. Korstingsteknikken pixelerte motivet inntil det komiske: Øynene bestod av ett sort enkelt korssting, som fikk menneskene til å se ut som døde tegneseriefigurer. Det er noe herlig opportunistisk med hvordan den elitære kunsten blir behandlet i dette broderiet.
Til mitt eget knappebilde så jeg for meg at gråtonene i knappene jeg hadde tilgjengelig, ville fungere fint til et svart-hvitt portrett. Jeg valgte et bilde av et kunstverket For the Love of God av Damien Hirst. Det er verdens dyreste kunstverk, laget av en ekte hodeskalle, dekket med diamanter. Hodeskallen er trolig en kommentar til det latinske uttrykket memento mori – husk at du skal dø – som ofte dukker opp i kunsthistorien. Hirst gir den en vri ved å dekke hodeskallen med diamanter, det mest evigvarende materialet.
Dødningskallen som alltid ser ut som det smiler, har også denne opportunismen i seg: døden som ler, skrekk og fryd. Nå ler knappene mine som skulle vært søppel. De som egentlig ikke har noen verdi, eller som tilhører en slags barnevaluta, som får verdi fordi de er fine å se på og leke med. De ler som en del av kunstnerøkonomien, fra den andre enden av skalaen til Damien Hirst, fra oss om altfor ofte for betalt i knapper og glansbilder.
--- - -- --- - - -- --- --- --- -- -- - ---
English Translation
Artist: Hege Pålsrud
Title: For the love of buttons
Photo Credit: Josh Lake
I have wanted to make a picture out of buttons, ever since I saw the film “A special day” (1977) by Ettore Scola, sometime during the 90s. The 1200 shirts in this project, suddenly gave me access to a large number of buttons and the opportunity to realize the idea.
The film takes place in an apartment building in Rome in 1938. In a kitchen-scene, a picture made from buttons appears. It is made from a photography of Mussolini, and the uneven size of the buttons makes a rough pixelated structure. When I saw this detail in the scenography, I was incredibly moved and disturbed at the same time – and as a scenographer - professionally impressed. In the film, this is to be the handiwork of a working-class housewife, played by Sophia Loren. The image is ridiculed by her intellectual neighbour (Marcello Mastroianni) who makes a humorous remark on one large button looking like a wart on the nose of Il Duce. The housewife and the neighbour are the only ones at home in the apartment building on this special day, whilst her whole family and the other residents are out in the streets to celebrate Hitler on a state visit to Mussolini. The button-picture in the film becomes a synthesis of aesthetical and political conflicts.
This picture made of buttons took me right back to my grandmother’s large basket of leftover buttons which was set out for us children to play with when we came to visit. Some shone in mother-of-pearl or glass, had nice patterns or colours and were considered the most “valuable”. The buttons were formed into new temporary patterns and shapes for each visit. No one thought of mounting them as pictures, since their main purpose were to be spare buttons for practical use.
The button-picture also reminded me of my other grandmother’s embroidery based on a painting by Tidemann and Gude: “Old Age Solitiude”. Details in the original painting are meticulously realistic. It is dark, cold, and gloomy. My Grandmother’s embroidery on the other hand, were made in bright colours with the soft and warm texture woollen yarn provides. The cross-stitching technique pixelated the image into the comical: The eyes consisted of a single black cross-stitch, which made the people look a bit like dead cartoon characters. There is something delightfully opportunistic in how the art of the elite is treated in this embroidery.
For my own project, I imagined the grey tones of the buttons I had available would work well in a black and white portrait. I ended up using a picture of an artwork by Damien Hirst: For the love of God - the most expensive work of art in the world. It is made from a real skull, covered with diamonds. The skull is probably a comment on the Latin expression memento mori - remember that you will die - which often appears in art history. Hirst gives this a twist by covering the skull with diamonds, the most eternal material available.
The skull also carries this sense of opportunism. It always appears laughing, terror and joy. If not saved by this project, my buttons would have been rubbish by now. Instead, they are laughing. They are buttons with no real value, belonging to a kind of children’s currency, that gain value by their playfulness. They laugh at the artist economy, from the other end of the scale from where Damien Hurst finds himself. In Norway we use the proverb, “being paid in buttons and glossy images”, if you are not paid for the job.
