Eline Medbøe
Kunstner: Eline Medbøe
Tittel: Remains / Re-love Rug
Nettsted: www.relove.info / www.elinem.no
Fotokreditt: Øystein Thorvaldsen (Remains)
Fotokreditt: Josh Lake (Re-love Rug)
Jeg ville ha med skjorter til både egne kunstprosjekter og til ReLove. ReLove startet i 2013. Jeg hadde lyst til å jobbe med redesign med unge i lokalmiljøet mitt i bydel Bjerke. Jeg har jobbet en del med relasjonelle prosjekter før, med noe et verk jeg kaller ‘Minneteppet’. Dette ble laget sammen med selvmordsetterlatte rundt i landet. Det var en veldig god og fin erfaring å møtes slik og sy sammen i grupper.
ReLove startet som et prosjekt, men de som deltok, ville bare fortsette.Vi opprettet en frivillig organisasjon som har holdt på siden, med støtte fra Barne- og familiedepartementet. Jeg så at mange av de som fungerte bra i ReLove, slet på skolen og kanskje med språket. De var ofte de mest ivrige, fordi de fikk en ny mestringsarena. Kursene ble alltid fullbooket og vi måtte hele tiden lage nye kurs. Det ble etter hvert også organisert arbeidstrening. Flere av de som har deltatt, har nå selv blitt instruktører. Vi har mange frivillige, sammen med profesjonelle kunstnere, som holder kurs. Nå har ReLove spredt seg rundt i mange bydeler og på biblioteker. I den siste tiden har vi også begynt å lage material-kits av gjenbruksmaterialer til DIY, litt koronainspirert, hvor du får klargjorte materialer og oppskrifter. Disse kan sendes hjem til folk og tas med til skoler og slikt.
Å skape kunst av brukte materialer handler om å gi dem tid; det tar litt tid før det går opp for deg hva det kan brukes til. Når jeg var barn, ferierte vi ofte på et gammelt småbruk, Nesteng, hvor vi leide Olgahuset – hvor Olga hadde bodd. En gang ryddet vi ut av loftet, og jeg fant en gammel hvit trøye som var stoppet og lappet så mange ganger at det opprinnelige stoffet var nesten borte. Det var så mange tråder i forskjellige tykkelser, sømmer og lapper. Jeg var bare 10 år da jeg fant den, men jeg ble så utrolig fasinert. Jeg syntes den var utrolig vakker. Når du tar så godt vare på noe, da har det betydd veldig mye for deg. Denne omsorgen og kjærligheten som ligger bak trøya, knytter jeg til mitt eget arbeid. Jeg har drevet mye med forsterkning i mine kunstarbeider, og jo mer jeg jobber med det, jo mer betyr det for meg. For hver gang du har stoppet et hull eller sydd på en lapp, så betyr det mer for deg selv. Du har lagt tid og omtanke i det. Det øker kreativiteten din.
På samme gården som jeg fikk trøya, fikk jeg tre sånne gamle skjorter av henne som bor der nå, som er i min generasjon. Det var sånne lintøyskjorter i bunadsskjortesnitt. De var for små til at de kunne brukes av henne. De var jo blitt helt myke, men det var nesten ikke hull i dem selv om de var over hundre år gamle, så det var utrolig bra kvalitet. Så sydde jeg sammen to av dem, forsterket dem med å sy de sammen og omformet dem litt. Hun jeg hadde fått skjortene av, fortalte at tippoldemoren hennes hadde sydd dem selv. Det var flott, tenkte jeg. For meg så var det først det potensialet som ligger i et bra materiale, som jeg likte så godt. Så sier hun, etter jeg har sydd dem om – og det gjorde jeg med ganske røffe sting – at de hadde jo ikke bare sydd de skjortene selv, de hadde også dyrket linen på Nesteng. Da har du sett det vokse, du har vannet, du har pleiet plantene, så har det blitt bearbeidet til garn, de har vevd det og sydd det. På en måte så føler jeg meg litt dum når jeg sitter og snakker slik, for dette var jo vanlig for dem. Men det forholdet du får til klærne dine da, når du ser det spire helt fra starten av ... det er jo ikke bare fattigdom og nød, du får jo en tilknytning. Du får en kjærlighet til dem som gjør at ikke en gang tippoldebarnet klarer å kaste skjortene.
Jeg synes det er mye lettere å uttrykke det ekspressive, de sterke følelsene gjennom materialer som er litt slitt, dratt og har levd – det uperfekte. Det skal mer til for at de glatte tingene skal treffe deg sånn i magen.
--- - -- --- - - -- --- --- --- -- -- - ---
English Translation
Artist: Eline Medbøe
Title: Remains
Website: www.relove.info / www.elinem.no
Photo Credit: Øystein Thorvaldsen (Remains)
Photo Credit: Josh Lake (Re-love Rug)
I wanted shirts both for my own art projects as well as for ReLove. ReLove was launched in 2013. I wanted to work on redesign with youth in district Bjerke, Oslo, which is my local community. I have worked on relational projects several times before, like “Minneteppet” (“The Tapestry of Memories”), created together with relatives of suicide victims throughout the country. This was an incredibly profound and positive experience to meet and sew together in groups.
ReLove started as a project, but the participants wanted to continue, so we created a non-profit organization that has been running ever since, funded by the Ministry of Children and Family Affairs. In this work, I noticed that many of the participants who functioned well at ReLove, often struggled at school and sometimes with language. They were perhaps the most eager, finding a new arena of mastery. Our courses were always fully booked, so we had to arrange and develop new ones all the time. After a while, we also initiated work training programs. Many of those who participated, have now become instructors themselves. We have many volunteers, together with professional artists, running courses. The ReLov-project has now spread to many other communities and libraries. Recently we have also started making DIY material kits, kind of inspired by the COVID situation. We have prepared reuse materials together with instructions, to send home to people or to bring along to schools and such.
Creating art from used materials is about giving them time; it takes time before you figure what to make of them. When I grew up, we often spent our holidays on an old farm, Nesteng. We rented “Olgahuset” – the house where Olga used to live. Once, we cleared out the attic, and I found an old white singlet that had been darned and mended so many times, the original fabric was almost gone. It had so many threads of various thickness, seams and patches. I was only ten when I found it, but I was utterly fascinated. I found it immensely beautiful. When you take such care of something, it must have really been important to you. It is an act of so much love and care. It resembles my artistic way of thinking. I have done a lot of reinforcement in my art works, and the more I work on something, the more it means to me. Each time you have mended a hole or stitched a patch, it means even more to yourself. You have put time and consideration into it. It increases your creativity.
From the same farm where I found the singlet, I received three shirts from the woman living there now, who is of my own generation. They were these linen shirts with a traditional basic shirt cut. They were too small for her to use. They had become all soft, but there were hardly any holes in them even if they were more than a hundred years old, so the quality was incredible. I stitched two of them together, reinforced them through sewing them together and reshaping them a little. The woman who gave the shirts to me told me her great-great-grandmother had made them herself. That was wonderful, I thought. To me, it was initially the potential in a fine material I liked so much. Then she says, after I had altered them – which I did with pretty rough stitches – that not only had they made those shirts themselves; they had also cultivated the flax at Nesteng. Then you’ve seen it grow, you have watered it, you have cared for the plants, then spun it into yarn, you have weaved it and sewn it. In a way, I feel a bit stupid saying this; this was after all normal back then. But the relationship you develop to your clothes, when you see axes grow from the very start … it’s not only poverty and need; you develop an attachment. You develop love and care for them, making it impossible for even the great-great-grandchild to throw the shirts away.
I find it much easier to express the strong, intense emotions with materials that are a bit worn and torn – the imperfect. The glossy things are less likely to hit your guts like that.
Tittel: Remains / Re-love Rug
Nettsted: www.relove.info / www.elinem.no
Fotokreditt: Øystein Thorvaldsen (Remains)
Fotokreditt: Josh Lake (Re-love Rug)
Jeg ville ha med skjorter til både egne kunstprosjekter og til ReLove. ReLove startet i 2013. Jeg hadde lyst til å jobbe med redesign med unge i lokalmiljøet mitt i bydel Bjerke. Jeg har jobbet en del med relasjonelle prosjekter før, med noe et verk jeg kaller ‘Minneteppet’. Dette ble laget sammen med selvmordsetterlatte rundt i landet. Det var en veldig god og fin erfaring å møtes slik og sy sammen i grupper.
ReLove startet som et prosjekt, men de som deltok, ville bare fortsette.Vi opprettet en frivillig organisasjon som har holdt på siden, med støtte fra Barne- og familiedepartementet. Jeg så at mange av de som fungerte bra i ReLove, slet på skolen og kanskje med språket. De var ofte de mest ivrige, fordi de fikk en ny mestringsarena. Kursene ble alltid fullbooket og vi måtte hele tiden lage nye kurs. Det ble etter hvert også organisert arbeidstrening. Flere av de som har deltatt, har nå selv blitt instruktører. Vi har mange frivillige, sammen med profesjonelle kunstnere, som holder kurs. Nå har ReLove spredt seg rundt i mange bydeler og på biblioteker. I den siste tiden har vi også begynt å lage material-kits av gjenbruksmaterialer til DIY, litt koronainspirert, hvor du får klargjorte materialer og oppskrifter. Disse kan sendes hjem til folk og tas med til skoler og slikt.
Å skape kunst av brukte materialer handler om å gi dem tid; det tar litt tid før det går opp for deg hva det kan brukes til. Når jeg var barn, ferierte vi ofte på et gammelt småbruk, Nesteng, hvor vi leide Olgahuset – hvor Olga hadde bodd. En gang ryddet vi ut av loftet, og jeg fant en gammel hvit trøye som var stoppet og lappet så mange ganger at det opprinnelige stoffet var nesten borte. Det var så mange tråder i forskjellige tykkelser, sømmer og lapper. Jeg var bare 10 år da jeg fant den, men jeg ble så utrolig fasinert. Jeg syntes den var utrolig vakker. Når du tar så godt vare på noe, da har det betydd veldig mye for deg. Denne omsorgen og kjærligheten som ligger bak trøya, knytter jeg til mitt eget arbeid. Jeg har drevet mye med forsterkning i mine kunstarbeider, og jo mer jeg jobber med det, jo mer betyr det for meg. For hver gang du har stoppet et hull eller sydd på en lapp, så betyr det mer for deg selv. Du har lagt tid og omtanke i det. Det øker kreativiteten din.
På samme gården som jeg fikk trøya, fikk jeg tre sånne gamle skjorter av henne som bor der nå, som er i min generasjon. Det var sånne lintøyskjorter i bunadsskjortesnitt. De var for små til at de kunne brukes av henne. De var jo blitt helt myke, men det var nesten ikke hull i dem selv om de var over hundre år gamle, så det var utrolig bra kvalitet. Så sydde jeg sammen to av dem, forsterket dem med å sy de sammen og omformet dem litt. Hun jeg hadde fått skjortene av, fortalte at tippoldemoren hennes hadde sydd dem selv. Det var flott, tenkte jeg. For meg så var det først det potensialet som ligger i et bra materiale, som jeg likte så godt. Så sier hun, etter jeg har sydd dem om – og det gjorde jeg med ganske røffe sting – at de hadde jo ikke bare sydd de skjortene selv, de hadde også dyrket linen på Nesteng. Da har du sett det vokse, du har vannet, du har pleiet plantene, så har det blitt bearbeidet til garn, de har vevd det og sydd det. På en måte så føler jeg meg litt dum når jeg sitter og snakker slik, for dette var jo vanlig for dem. Men det forholdet du får til klærne dine da, når du ser det spire helt fra starten av ... det er jo ikke bare fattigdom og nød, du får jo en tilknytning. Du får en kjærlighet til dem som gjør at ikke en gang tippoldebarnet klarer å kaste skjortene.
Jeg synes det er mye lettere å uttrykke det ekspressive, de sterke følelsene gjennom materialer som er litt slitt, dratt og har levd – det uperfekte. Det skal mer til for at de glatte tingene skal treffe deg sånn i magen.
--- - -- --- - - -- --- --- --- -- -- - ---
English Translation
Artist: Eline Medbøe
Title: Remains
Website: www.relove.info / www.elinem.no
Photo Credit: Øystein Thorvaldsen (Remains)
Photo Credit: Josh Lake (Re-love Rug)
I wanted shirts both for my own art projects as well as for ReLove. ReLove was launched in 2013. I wanted to work on redesign with youth in district Bjerke, Oslo, which is my local community. I have worked on relational projects several times before, like “Minneteppet” (“The Tapestry of Memories”), created together with relatives of suicide victims throughout the country. This was an incredibly profound and positive experience to meet and sew together in groups.
ReLove started as a project, but the participants wanted to continue, so we created a non-profit organization that has been running ever since, funded by the Ministry of Children and Family Affairs. In this work, I noticed that many of the participants who functioned well at ReLove, often struggled at school and sometimes with language. They were perhaps the most eager, finding a new arena of mastery. Our courses were always fully booked, so we had to arrange and develop new ones all the time. After a while, we also initiated work training programs. Many of those who participated, have now become instructors themselves. We have many volunteers, together with professional artists, running courses. The ReLov-project has now spread to many other communities and libraries. Recently we have also started making DIY material kits, kind of inspired by the COVID situation. We have prepared reuse materials together with instructions, to send home to people or to bring along to schools and such.
Creating art from used materials is about giving them time; it takes time before you figure what to make of them. When I grew up, we often spent our holidays on an old farm, Nesteng. We rented “Olgahuset” – the house where Olga used to live. Once, we cleared out the attic, and I found an old white singlet that had been darned and mended so many times, the original fabric was almost gone. It had so many threads of various thickness, seams and patches. I was only ten when I found it, but I was utterly fascinated. I found it immensely beautiful. When you take such care of something, it must have really been important to you. It is an act of so much love and care. It resembles my artistic way of thinking. I have done a lot of reinforcement in my art works, and the more I work on something, the more it means to me. Each time you have mended a hole or stitched a patch, it means even more to yourself. You have put time and consideration into it. It increases your creativity.
From the same farm where I found the singlet, I received three shirts from the woman living there now, who is of my own generation. They were these linen shirts with a traditional basic shirt cut. They were too small for her to use. They had become all soft, but there were hardly any holes in them even if they were more than a hundred years old, so the quality was incredible. I stitched two of them together, reinforced them through sewing them together and reshaping them a little. The woman who gave the shirts to me told me her great-great-grandmother had made them herself. That was wonderful, I thought. To me, it was initially the potential in a fine material I liked so much. Then she says, after I had altered them – which I did with pretty rough stitches – that not only had they made those shirts themselves; they had also cultivated the flax at Nesteng. Then you’ve seen it grow, you have watered it, you have cared for the plants, then spun it into yarn, you have weaved it and sewn it. In a way, I feel a bit stupid saying this; this was after all normal back then. But the relationship you develop to your clothes, when you see axes grow from the very start … it’s not only poverty and need; you develop an attachment. You develop love and care for them, making it impossible for even the great-great-grandchild to throw the shirts away.
I find it much easier to express the strong, intense emotions with materials that are a bit worn and torn – the imperfect. The glossy things are less likely to hit your guts like that.
Remains
Re-Love Rug
