Åslaug Styve
Kunstner: Åslaug Styve
Tittel: A mantle for the unfinished and unborn, and – what is time?
Fotokreditt: Josh Lake
Jeg hadde noen idéer om hva skjortene skulle brukes til, men så fungerte ikke det. Å ha en idé på forhånd fungerer aldri. Jeg må jobbe med det jeg kaller samtalen med materialet og det som oppstår da. Det har jeg begynt å kalle trådens mysterium. Når jeg etter hvert begynte med arbeidet, så kjente jeg at skjortene var ganske råtne og veldig i oppløsning. Det var utrolig mye polyester. Da fikk jeg litt motstand, og jeg tenkte ja, ja – motstand, motstand, denne enorme motstanden – og oppløsning.
De fleste skjortene var så i oppløsning at de ble til fragmenter av stoff og tråder, etter hvert som jeg jobbet. Jeg ble trukket mot å bruke de røde trådene. Det har å gjøre med hud. Et bilde av hudløshet, sår vi må leve med. Huden er vår grense mot verden. Det sårbare livet.
--- - -- --- - - -- --- --- --- -- -- - ---
English Translation
Artist: Åslaug Styve
Title: A mantle for the unfinished and unborn, and – what is time?
Photo Credit: Josh Lake
I had some ideas about how to use the shirts, but it didn’t work out. Having an idea beforehand never works. I need to work on what I call the conversation with the material and what it leads to. I began calling this the mystery of the thread. When I eventually started working, I noticed the shirts were quite rotten, they were dissolving. There was a great deal of polyester. It made me feel such resistance, and I thought, oh well – resistance, resistance, this enormous resistance – and dissolution.
Most of the shirts were in such a state of dissolution, they kept falling into parts as I worked. I was drawn to using the red threads. It relates to the skin. An image of rawness, wounds we must live with. The skin is our border to the world. The vulnerable life.
Tittel: A mantle for the unfinished and unborn, and – what is time?
Fotokreditt: Josh Lake
Jeg hadde noen idéer om hva skjortene skulle brukes til, men så fungerte ikke det. Å ha en idé på forhånd fungerer aldri. Jeg må jobbe med det jeg kaller samtalen med materialet og det som oppstår da. Det har jeg begynt å kalle trådens mysterium. Når jeg etter hvert begynte med arbeidet, så kjente jeg at skjortene var ganske råtne og veldig i oppløsning. Det var utrolig mye polyester. Da fikk jeg litt motstand, og jeg tenkte ja, ja – motstand, motstand, denne enorme motstanden – og oppløsning.
De fleste skjortene var så i oppløsning at de ble til fragmenter av stoff og tråder, etter hvert som jeg jobbet. Jeg ble trukket mot å bruke de røde trådene. Det har å gjøre med hud. Et bilde av hudløshet, sår vi må leve med. Huden er vår grense mot verden. Det sårbare livet.
--- - -- --- - - -- --- --- --- -- -- - ---
English Translation
Artist: Åslaug Styve
Title: A mantle for the unfinished and unborn, and – what is time?
Photo Credit: Josh Lake
I had some ideas about how to use the shirts, but it didn’t work out. Having an idea beforehand never works. I need to work on what I call the conversation with the material and what it leads to. I began calling this the mystery of the thread. When I eventually started working, I noticed the shirts were quite rotten, they were dissolving. There was a great deal of polyester. It made me feel such resistance, and I thought, oh well – resistance, resistance, this enormous resistance – and dissolution.
Most of the shirts were in such a state of dissolution, they kept falling into parts as I worked. I was drawn to using the red threads. It relates to the skin. An image of rawness, wounds we must live with. The skin is our border to the world. The vulnerable life.
